Avsender for dette postkortet er Asbjørn Olav Mediå i Asker.
Dette skjedde for nesten 30 år siden.Jeg hadde kjøpt meg båt med en liten påhengsmotor som jeg brukte flittig.
Båten var vel ikke av det mest sjødyktige som var på markedet, 11 fot (vel tre og en halv meter), men den gjorde nytten til min beskjedne bruk.
Fikk sitte bak på tofta
Jeg hadde vært ute og satt sildegarn på kvelden og skulle ut veldig tidlig på morgenen etter for å dra dem opp igjen. Nabogutten, en ungdom på ca 18-19 år hadde aldri vært med på slikt før og hadde veldig lyst til å være med på å dra opp garna. Så han ble med og skulle sitte bak på tofta ved motoren, mens jeg sto framme i baugen og dro.
Jeg sto der fordi båten ikke skulle få noen slagside eller bli skjev.
Men gutten der bak var ikke vant til båt og ble vel litt for nyssgjerrig, så han la seg over ripa for å se på den blanke silda som kom opp fra havbunnen.
Dermed var det gjort - båten tippet rundt.
Var ikke «kommet på moten»
Ingen av oss skjønte vel med det samme hva det var som hadde skjedd - så fort gikk det. Redningsvester var ikke «kommet på moten». Gutten var ikke noen særlig flink svømmer, men han kavet seg da på land et stykke unna. Jeg har aldri kunnet svømme - og det er ikke fordi jeg ikke har prøvd å lære det. Saken er den at jeg synker som en stein i vannet.
Nabogutten var altfor sjokkert til å kunne foreta seg noe. Han bare virret rundt og kunne knapt gjøre rede for noe som helst. Ingen av oss har i ettertid noe begrep om tid.
Der lå jeg da, under den hvelvete båten, med tykke klær, sjøstøvler og en del av garnene viklet fast i bena.
Panikk
Panikken begynte å ta meg. Fikk tak i ene båtripa for å holde meg oppe, men båten bare gjorde en ny hvelving i vannet og la seg på rett kjøl - helt full av vann. Så tok jeg et godt tak i ripa på nytt for å holde meg oppe, men den bare forsvant ned i sjøen mens båten gjorde en ny helomvending og hvelvet seg over meg igjen.
Hvor mange ganger dette gjentok seg aner jeg ikke...
Med ett er det som jeg våkner sakte fra en dyp søvn - jeg ligger på magen midt oppå den hvelvete båtkjølen, med armer og ben sprikende for å holde balansen, med en sterk følelse av at båten kunne hvelve igjen når som helst.
Jeg begynte å komme til sans og samling samtidig som jeg spydde opp sjøvann. Turte knapt å puste, for det var som å balansere på stram line. Båten hadde drevet litt av, og hadde nå kommet i nærheten av det flytende (heldigvis flytetau!) tauet som sildegarnene var festet til land med (sildegarn må som regel være festet til land med et langt tau, lengden avhenger hvor langt det er fra land og ut til den dybden en ønsker å sette garnene).
Lettere sagt enn gjort
Båten drev nærmere og nærmere, og til slutt var den nært nok til at det kunne være mulig å nå tauet. Men det skulle vise seg å være lettere sagt enn gjort. Jeg fortalte nettopp om hvor vanskelig det var å holde balansen på båthvelvet. Det skulle ikke bli lettere da jeg måtte tøye meg for å nå tak i tauet jeg var i ferd med å drive forbi, men det lyktes!
Forsiktig - uhyre langsomt og forsiktig - halte jeg meg inn til land. Jeg var reddet.
Kjernen i denne historien er spørsmålet om hvorledes jeg havnet balanserende oppå det særdeles ustabile båthvelvet som nesten ikke hadde oppdrift igjen til å bære meg.
Vet hva jeg tror...
Hva hendte i den tiden jeg ikke husker noe fra? Hvordan kom jeg meg opp dit?
Hvordan kom jeg med løs fra garnene?
Jeg vet ikke. Men jeg vet hva jeg tror... MIN SKYTSENGEL.
