Landpostbudet

Jeg skimter en fonn foran meg, gir gass og håper på det beste. Bilen brøyter seg gjennom snøen, men etter noen billengder minker farten og så stopper den helt. Hva nå? Det finnes ingen telefon i bilen.

Snø
Foto: Benedicte Goa Ludvigsen / NRK

Dette postkortet er sendt inn av Gunnar Bloch Røsand, OS I Ø

I de verste vindrossene er det helt hvitt utenfor bilen, og det uler så jeg ikke kan høre motoren. Er det bilen som kjører eller blir den bare rugget av vinden?

Motløs og sliten

Snøen fyker inn i bilen hver gang jeg går ut for å legge post i kassene. Postuniformen og bilsetet er gjennombløte, jeg er frossen, motløs og sliten. Denne arbeidsdagen har vært uvanlig lang pga uværet som startet like etter at jeg kjørte fra postkontoret.

Nå er det heldigvis bare en postkasse igjen, og jeg drømmer om et varmt bad, tørre klær og god mat. Men vinden er like sterk, og snøfokket driver på tvers av vegen. Snøfonnene er på høyde med frontlyktene. Kompakt, fuktig snø.

Rett inn i snøfonna

Jeg skimter en fonn foran meg, gir gass og håper på det beste. Bilen brøyter seg gjennom snøen, men etter noen billengder minker farten og så stopper den helt. Hva nå? Det finnes ingen telefon i bilen.

Brøytebilen vil vel komme ganske snart, tenker jeg. Snøen er jo blitt ganske høy siden sist det ble brøytet. Minuttene går, den siste skiva fra matpakken er for lengst spist og varmen fra motoren er ikke nok til å tørke klærne og å varme meg. Utenfor blir snøfonna stadig høyere og kranser bilen som om den var en stein på snaufjellet.

Evakuerer til nærmeste gård

Nei, nå evakuerer jeg! Det blir ikke verre om jeg går ut av bilen. Jeg snører igjen klærne og manner meg opp og ut. Utenfor myser jeg mot vinden og kjemper meg tilbake til den gården jeg passerte. Der blir jeg møtt med gjestfrihet, putrende middagsgryter og tørre klær.

Mens uniformen henger rundt ovnen og damper ringer telefonen. Mannen kommer ikke hjem. Veien er sperret av snøfonner og brøytebilen er innstilt. Skolebussen også og barna skal overnatte på skolen. ”Kjære, det blir da bare du og jeg til middag da!” sier kvinnen. Takknemlig kjenner jeg sulten forsvinne og kroppsvarmen komme tilbake.

Posten skal fram!

Men så tenker jeg at det er jo for galt at siste kunde ikke skal få dagens post! Med varm dynedress og fornyet mot bærer det ut i uværet igjen. Jeg finner bilen, henter frem en plastpose under setet, putter de fuktige avisene og brevene nedi og stikker den innenfor klærne.

Så setter på bilens varsellys og begynner å vasse gjennom snøen som rekker meg til hoftene. Jeg blir fort sliten av denne baskingen, og angrer på beslutningen, men nei, nå skal posten fram – også til min sist kunde!

Redd for bilen

Omsider er jeg fremme. Et forundret ansikt møter meg i døra og ber meg inn. Hun har nettopp fått høre at det er rekvirert en spesialbil m spissplog som er underveis. Jeg takker og kaver meg ned til vegen for å vente. Redd for at sjåføren kanskje ikke vil oppdage min bil. Like etter ser jeg to lykter. Bilen stopper, jeg klatrer to meter opp til passasjersetet. Uten problem kjører den videre.

Jeg kjenner den fortapte følelsen forsvinner og troen på sivilisasjonen kommer tilbake mens jeg ser plogen brette mannshøye fonner tilside. Den hvite vidda blir spaltet som var det et bibelsk under.

Lengre fremme ser vi bilen min. Med elegant plogføring ryddes snøen rundt den.

Jeg takker og kjører uten hindring helt hjem, kjære hjem.