NRK Meny
Normal

Englevakt

Plutselig gikk det opp for meg at jeg satt på ekspresstog til Roma uten pass, penger eller billett. Det var helt uvirkelig, jeg ble kald og svett og helt tom i hodet.

Togstasjonen i Nice
Foto: ERIC ESTRADE / AFP

Dette postkortet er sendt inn av Kjerstin Bøland, Notodden

Sommeren 1983 dro ei venninne og jeg på Interrail. Vi hadde vært flere dager i Nice, og der ble vi kjent med to gutter, en fra Tyskland og en fra Canada. Siste kvelden ble vi enige om å finne et billig sted å spise ettersom reisekassa ikke var proppfull lenger.

Mark fra Canada hadde ei bok som het; ”How to live for 1 dollar a day in Europe”. Der slo vi opp på Nice, og fant et billig sted. På vei tilbake til ungdomsherberget følte jeg meg ikke helt i form, men trodde det kom av mye sol og mye billig hvitvin. Den natta sov jeg ikke et sekund, jeg enten satt på eller lå over do, jeg var totalt ødelagt og følte meg innhol dagen etter.

Sove på stasjonen

Da var planen at vi skulle ta en dagstur til Monaco før tre av oss dro videre til Roma med nattoget. Jeg ba de andre bare reise, selv ville jeg finne meg en krok på togstasjonen og prøve å sove litt. Venninna mi tok vare på verdisakene mine pass, penger og billett og så dro de av gårde.

Det ble en traurig dag. Jeg fant meg en krok på stasjonen, rigga meg til og tok en sovetablett som jeg hadde med på turen. Det hadde jeg aldri tatt før, og det tok ikke lang tid før jeg kjente at den virka. En ”kjekkas” fra Hellas kom bort flere ganger og var tydelig på sjekkeren.

Brutalt kasta på dør

Han sa jeg kom til å bli jaga bort av politiet og tilbød seg å låne bort en sofa hjemme hos seg. Det var selvfølgelig uaktuelt, men han hadde rett :Da jeg endelig hadde sovna, ble jeg brutalt vekt av to politimenn som klart ba meg forsvinne. Jeg sovna igjen med en gang, og ble kasta på dør en stund etter.

Forvirra gikk jeg rundt i området, og endelig fant jeg en krok der det satt flere interrailere. Jeg la meg ned, men da var jeg blitt så våken at det var umulig å sovne igjen. Grekeren kom også, og etter en stund skjønte jeg at jeg ikke ble kvitt han så jeg takka ja til en kopp kaffe i kafeen.

Tok sjansen

Da vi hadde sittet der en stund, kom vennene mine tilbake fra Monaco. Plutselig var det bare to-tre minutter til nattoget til Roma skulle gå. Vi kasta på oss sekkene og sprang til perrongen. Jeg og Mark sprang gjennom stasjonsbygningen, venninna mi og tyskeren sprang tydeligvis rundt.

Da vi kom til toget så jeg ingenting til venninna mi. Jeg sto i trappa da toget begynte å rulle og ropte til Mark om han hadde sett henne gå på toget. Det hadde han ikke, og jeg måtte enten hoppe av igjen eller ta sjansen på at hun var kommet med. Jeg valgte det siste.

Uten penger, pass og billett

Jeg gikk gjennom hele toget mens det var på full fart mot Roma. Venninna mi var ikke å se. Jeg var aleine, og som om ikke det var nok, det gikk plutselig opp for meg at jeg satt på ekspresstog til Roma uten pass, penger eller billett. Det var helt uvirkelig, jeg ble kald og svett og helt tom i hodet.

Jeg klarte ikke å tenke en eneste klar tanke før toget plutselig stoppa og vi var kommet til Monaco. Da tok jeg en impulsiv avgjørelse: Jeg må hoppe av her og på en eller annen måte komme meg tilbake til Nice.

Min eneste sjanse

På perrongen i Monaco sto det et lokaltog med Nice skrevet på sida. Det er min eneste sjanse, tenkte jeg, og gikk på. Jeg fant meg en kupe, der satt det bare ei eldre dame som smilte til meg. Vi snakka ikke sammen, fransken min var langt fra noe å skryte av, og hodet mitt var fylt med en blanding av tomhet og tusen paniske tanker.

Jeg visste at dette ikke ville gå bra. Jeg hadde sluppet unna billettkontroll på ekspresstoget, men dette var et lokaltog med hyppig kontroll. Jeg klarte ikke å legge en eneste slagplan, uten billett kom jeg til å bli kasta av toget, og uten franskkunnskaper kunne jeg ikke forklare meg.

Billettkontroll

Toget starta. Etter en stund hørte jeg konduktøren i gangen, han gikk fra den ene kupeen til den andre og kontrollerte billetter. To kupeer fra meg avslutta han og gikk forbi. Han så inn på meg og den eldre dama. Han kommer tilbake, tenkte jeg, og det gjorde han. Han fortsatte der han slapp og kontrollerte to kupeer til. Vår gikk han forbi. Han kommer tilbake, tenkte jeg, og det gjorde han. Da gikk han bare forbi og gjennom hele gangen. Enda en gang gikk han gjennom hele gangen og forbi vår kupe før toget kjørte inn på stasjonen i Nice.

Jeg hoppa fortumlet av toget. Framfor den store avgangstavla i stasjonen fant jeg venninna mi og tyskeren. De hadde ikke peiling på hva som hadde skjedd. Jeg ga en kortversjon og sa jeg hadde vært en tur i Monaco og at jeg måtte få tilbake verdisakene mine.

Neste ekspresstog til Roma gikk om femten minutter. Det tok vi. I Roma møtte vi nye utfordringer, men da var vi heldigvis to.