Dødelig hjemlengsel
Diagnosen nostalgi ble skapt på 1600-tallet av legestudenten Johannes Hofer. Han satte sammen de greske ordene nostos, som betyr 'hjemreise' og algos som betyr 'smerte'. Nostalgi var altså en smertefull lengsel etter å komme hjem.
Lengselen var så sterk at man ble syk av den, skriver Karin Johannisson i boken Nostalgia. Symptomene var mangel på appetitt, blekhet, dype sukk, hallusinasjoner og avkreftethet. I verste fall endte nostalgi med døden.
Nostalgiske soldater
Sykdommen nostalgi rammet særlig soldater. Leger på 17- og 1800-tallet har beskrevet hvordan unge menn under militærtjenesten ble fysisk syke og døde, rett og slett fordi de fryktet at de aldri ville komme hjem igjen.
Spesielt sveitsiske soldater var utsatt. De kom fra små alpelandsbyer i naturskjønne omgivelser, noe ganske annet enn de fremmede byene de var forlagt til i tjenestetiden. En svensk militærlege på 1820-tallet forteller hvordan sveisiske soldater i Berlin fikk se bilder av hjemlige alpelandskap og fikk høre de kjente og kjære tonene fra gjeternes horn.
De ble alle hardt angrepet av nostalgi og flere begikk selvmord, heter det i beretningen. Ingen medisiner kunne kurere denne farlige sykdommen. Det var bare ett eneste botemiddel mot nostalgi: å reise hjem.
Historieforfalskning
I løpet av 1800-tallet vokste det fram en ny forståelse av ordet nostalgi. Nostalgi var ikke lenger lengselen etter din barndoms grønne dal, men en lengsel etter selve barndommen. Ikke et sted, altså, men en tid. Det var fort gjort å tilsløre denne fortiden med romantiske drømmer om hvordan alt var så mye bedre før. En slags historieforfalskning om du vil.
Denne formen for nostalgi tålte ikke møtet med den nye tid, skriver Finn Skårderud i en artikkel om temaet. For på 1800-tallet kom jo industrialiseringen og med den troen på et bedre samfunn preget av vitenskap og teknologi. Nostalgikeren som lengtet tilbake til fortiden, passet dårlig inn i dette bildet. Derfor mistet nostalgi etter hvert status som medisinsk diagnose. Fra å være en sykelig tilstand ble den rett og slett en manglende evne til å være moderne. Nostalgien skjønnmalte fortiden og benektet de forbedringene framskrittet hadde brakt med seg. Dermed møtte nostalgikeren ikke lenger forståelse, men fordømmelse.
Nostalgi som motgift
- Det er lett å bli hjemløs i tiden, alt forandrer seg så fort, sier psykiater Finn Skårderud. Etter 2.verdenskrig skulle vi bygge det moderne velferdssamfunnet. Optimismen og troen på framskrittet var stor og ingen hadde vel behov for nostalgi? Det var et svakhetstegn å se seg tilbake. Men så ble det ikke helt som planlagt. For mange er nå optimismen erstattet med framtidsfrykt. Hva vil skje med kloden vår og menneskene som bor her? Samfunnet er i konstant endring, teknologiene forandrer seg raskt. Vi mister oversikten og holdepunktene våre. Da søker vi tilflukt i fortiden, skriver Skårderud. Nostalgien er med på å gi oss identitet, nostalgien er på vei tilbake.
I boken Nostalgia gir Karin Johannisson et eksempel: mange velger fremdeles et primitivt liv på hytta. På hytta dyrker vi verdier fra fortiden: bære vann, bære ved, samvær og samtale rundt bordet i stedet for elektronisk underholdning. Og forfatteren spør: Er slike former for nostalgi fremdeles et svakhetstegn?
Forsvar for nostalgien
Vi bør forsvare nostalgien, skriver Peter Mortensen i det danske tidsskriftet Global Økologi. Ved hjelp av nostalgi kan vi se for oss en tilværelse som byr på noe annet enn større biler, bredere motorveier, raskere internettforbindelser og mer effektive lykkepiller. Mortensen mener nostalgien kan bidra til å gjøre samfunnet vårt bedre.
Hvordan? Jo, fordi nostalgikeren kaster grus i industrisamfunnets evig kvernende maskineri, skriver han. Det er nostalgikeren som insisterer på at ikke alle framskritt nødvendigvis er bra. At livet i fortiden i alle fall på noen punkter var mer menneskevennlig enn det er i dag. Nostalgikeren ser for seg et alternativt samfunn, som har plass til noen av de gamle verdiene også. På den måten blir nostalgi en viktig ressurs for oss moderne mennesker.
