Marie Victoire - revolusjonsopera av Ottorino Respighi.

”Robespierre est mort et vous etes sauvés!”
”Robespierre er død og dere er reddet”.
Henrettelsen av den franske revolusjonslederen Robespierre 28. juli 1794 ble redningen for en rekke av skrekkveldets dødsdømte fanger – deriblant operaens hovedperson grevinne Marie Victoire.

MARIE VICTOIRE

Takesha Meshé Kizart som Marie Victoire og Anna Fleischer som novisen.

Foto: Barbara Aumüller Deutsche Oper

Urpremieren på ”Marie Victoire” fant sted på Teatro dell´Opera i Roma først i 2004 – faktisk hele 89 år etter at operaen var planlagt urframført.
”Marie Victoire” bygger på skuespillet med samme tittel av den franske forfatteren Edmond Guiraud. Det er en kjærlighetshistorie - eller kanskje heller en overlevelseshistorie - hvor frykten og terroren fra den franske republikks første år griper direkte inn i hovedpersonenes skjebner.

Grevinne Marie Victoire og hennes ektemann grev Maurice de Lanjallay blir i 1793 arrestert av jakobinernes terrorregime.
Marie Victoire har grunn til å tro at Maurice allerede er blitt henrettet og at hun selv skal henrettes neste morgen. Under disse ekstreme påkjenningene søker hun trøst og varme hos familievennen Chevalier Clorivière som også er fengslet og dømt til å ende sine dager i giljotinen.
Maries liv blir imidlertid reddet ved Robespierres død og hun blir satt fri.

Seks år senere lever Marie kun for sin lille sønn som hun fikk med vennen Clorivière. Hun bor i Paris og tjener til livets opphold som ekspeditrise i en hattebutikk.
En dag dukker så Clorivière uventet opp i butikken. Marie har trodd at vennen var død, men nå er han kommet for å se sin sønn før han forlater Frankrike.
Maries ektemann, Maurice, er heller ikke er død og også han oppsøker Marie i Paris og blir overlykkelig over synet av den lille gutten, men hans glede går over til fortvilelse da han får vite at gutten ikke er hans.

Clorivière er fremdeles politisk aktiv på rojalistenes side. Han har plassert en bombe under førstekonsul Napoleon Bonapartes vogn. Attentatet mislykkes, men en tilfeldig forbipasserende blir drept i eksplosjonen.
Maurice, som er trett av livet, tar på seg skylden for mordforsøket og han dømmes til døden.
I siste øyeblikk tilstår Clorivière forbrytelsen. Han roper ut sin motstand mot regimet og tar deretter sitt eget liv.

Marie de Lanjallay: Takesha Meshé Kizart, sopran
Maurice de Lanjallay: Markus Brück, baryton
Chevalier Clorivière: German Villar, tenor
Cloteau: Stephen Bronk, bassbaryton
Kermarec: Jörn Schümann, bassbaryton
Simon: Simon Pauly, baryton
Lison Fleuriot: Martina Welschenbach, mezzosopran
Caracalla: Gregory Warren, tenor

Kor og orkester fra Deutsche Oper, Berlin – opptak fra 9. april -09
Dirigent: Michail Jurowski