NRK Meny
Normal

Langsom død

Vi blir engasjert, men ikke rystet av Cecilie Ores nye opera om dødsdømte fanger ”Dead Beat Escapement”. Det er mange hakk i plata i replikkene fra dødscellen.

Dødscellen
Foto: Erik Berg/Den Norske Opera

Anmeldelse av ” Dead Beat Escapement” av Bibbi Moslet og Cecilie Ore. Premiere Den Norske Opera 17.okt. 2008 under Ultimafestivalen.

Det er mye trist i Bjørvika for tiden. På hovedscenen flammer kjetterbålene i ”Don Carlo”, og på Scene 2 avløses ”Melancholia” av stemninger fra fengslets dødscelle.

Når vi får dødsskjebner midt i fleisen, burde vi bli grepet og rystet. Men det blir vi ikke.

Cecilie Ore bygger på dødsdømtes siste ord og ønsker, men hun bretter dem ut omstendelig og med uendelige gjentakelser og hakk i plata uten at det skaper utvikling og spenning.

Cecilie Ore

Cecilie Ore

Foto: Elin Høyland

Kalkulerende

En så minimalistisk, repeterende stil kan være spenningsfylt, men her skjer det bare sjelden. Halvannen times snakkesang, mesteparten solistisk, blir ord og atter ord dandert kalkulerende og fikst, men uten å formidle det dødsens alvor det handler om.

Det sceniske grepet til Hilde Andersen visualiserer dødscellen med mange slående virkninger, men klarer ikke å gi nok kjøtt og blod til skjebnene.

Teatral opera

Forutsetningen har vært den aller beste. Dette var den tjuende bestillingen på en ny norsk opera fra avtroppende operasjef Bjørn Simensen. Komponist, tekstforfatter Bibbi Moslet og andre i det kreative teamet møttes før ett ord var skrevet og en tone var komponert.

Målet var etter sigende å lage en teatral, visuell opera, en type nyskapende musikkdramatikk.

Henrettelser

Tittelen ”Dead Beat Escapement” kommer fra urmakerens verden. Det gjelder en liten del av urverket som kontrollerer slaget, beaten. Tittelen er full av assosiasjoner, og det handler om å ta liv, ekstra aktuelt i en uke da vi minnes om 83 henrettelser i vårt eget land rett etter krigen.

Tjueen replikker, tjueen dødsdømtes siste ord, er fordelt i tre scener. En er denne: ”Tonight you tell your children that killing is right.”

En fanges siste ord er ”Glade jul”, og vi får Mahalia Jacksons legendariske framførelse.

Den siste pizza

Inne imellom kommer fangenes siste måltider, fra kaffe og cola til stek og pizza. Et menneskeliv oppsummeres i en meny. Vi er også med på spisingen som et lydbilde.

Religiøs martyrsymbolikk antydes gjennom en stemning fra langfredag, Jesu ord på korset. Aller først kommer en barneregle, og aller sist et dødsdikt av Harold Pinter.

Ynge André Søberg

Yngve André Søberg

Foto: Erik Berg

Spiselyder

Det sparsomme instrumentariet er elektronisk, ukonvensjonelt uten noe bruk av vanlig operaorkester. Lydgjengivelsen rundt salen er suggererende god, også fra de mikrofonforsterkede sangerne. Foruten den resitativiske sangen er det hjertebank og spiselyder, pusting og hosting.

Sangen står i sentrum med et nakent og direkte uttrykk, ofte med artistisk sans for det tekstlige utgangspunktet. Den ble intenst formidlet av seks utmerkede sangere der særlig Yngve André Søberg sto frem som en ny og løfterik bassbaryton.

Vold

På scenen er også sju dansere, men alle tretten beveger seg i det samme stiliserte bevegelsesspråket, avbrutt av noen voldelige kampscener.

Koreografen Øyvind Jørgensen er fangevokter som ser ut som selve døden. Og han fører videre det samme langsomme kroppsspråket, hvileløst med tunge skritt, som i Cecilie Ores forrige opera ”A- ein skuggeopera” (2001).

I forhold til den er ”Deat Beat Escapement” et skritt fremover i teatral virkning.

Stilisert

Hilde Andersen har lyktes tidligere med et stilisert og kontrollert bevegelsesmønster som for eksempel i regien i musikalen ”An-Magritt” der det fungerte enkelt og monumentalt.

Denne gangen blir det statiske i musikken bare forsterket.

Da Vinci

Men det er flere virkningsfulle scener som der ømhet slår over i mord og i måltidet, som kulminerer i et slående Leonardo da Vinci-tablå med fangene som deltakere i Jesus siste måltid, nattverden.

Med den sterke virkningen av motiver fra skjærtorsdag og langfredag kunne vi også ha ventet å oppleve dybden i det Paulus sier: ”Død, hvor er din brodd?”