NRK Meny
Normal

En fortelling

To lår og to knær støter tilfeldigvis sammen. Lett latter av banale ting og to øyne som skinner som stjerner når de ser på meg.

Karaokebar
Foto: Hinnerk Rümenapf

Avsenderen for dette postkortet ønsker å være anonym.

Hør postkortet her.

Programleder i Norgesglasset Pål Plassen snakker med Else Aasegg om kunnskaper og holdninger til HIV.

Hør intervjuet her.

En fortelling.

Jeg klarte det temmelig bra! Jeg har sunget ”Miss you nights” av Cliff Richard på en karaokebar. Absolutt ingen enkel sang å synge, men jeg kom godt igjennom den og er fornøyd med det.

Ikke at så mange andre hørte etter. De fleste var opptatt med ølet sitt og venner. Noen sto i kø for å få synge og bare ventet at jeg skulle bli ferdig.

Men jeg var fornøyd. Løp ned trappene mot bardisken for å få meg en shot og en øl til.

Et hopp i brystet

Plutselig får jeg to vakre øyne plantet i meg. Jeg ser at blikket holder og snur meg vekk. Jeg tør ikke se for lenge.

Blikket mitt går tilbake. Øynene møter meg igjen og jeg kjenner at hjertet gjør et lite hopp.

Kommer meg til baren og får bestilt det jeg skal ha og lar være å kikke bort til bordet med gjengen som åpenbart har det hyggelig ute sammen.

Setter med ned på barkrakken som heldigvis står plassert komfortabelt nær meg og hiver i meg Tyrkisk pepper og skyller ned med slurk øl.

Blikket sitter på netthinnene mine og jeg klarer ikke å la være å tilfeldigvis vri litt på stolen for å se bort til bordet igjen. Blikket treffer meg igjen og det viker ikke!

Aldersforskjellen er ganske stor, men jeg kjenner det i magen at jeg fortsatt er av interesse for noen og jeg begynner å få problemer med å puste naturlig.

Tankene flyr og fantasien begynner å lete etter muligheter for å komme i kontakt. Kanskje et besøk ved bardisken der jeg sitter?

Nytt håp

Løsningen ser ut til å komme av seg selv. Vennegjengen har drukket opp og skal videre og jeg får et nytt blikk idet de forlater lokalet.

Det var det! Tenker jeg og konsentrerer om mitt liv alene igjen. Leser på alle navnene på flaskene som står i glasshyllene bak barkeeperen.

Hører at noen ved siden av meg bestiller en øl. Jeg snur meg mot den som bestiller og får et nytt håp. Et smil og et spørsmål om å få lov til å ta en øl med meg, gjør meg igjen opprømt.

- Alene, eller?

Innrømmer det og på spørsmål om hvor jeg kommer fra sier jeg at jeg kommer fra annensteds, men ikke så veldig langt borte.

- Må overnatte på hotell for å reise videre i morgen!

Ville bare fortelle at jeg har muligheter for en gjest.

- Du da? Vennene dine gikk jo herfra.

- Ikke vennene mine. Noen jeg tilfeldigvis traff og tok en øl i sammen med.

En tung klump

To lår og to knær støter tilfeldigvis sammen. Lett latter av banale ting og to øyne som skinner som stjerner når de ser på meg.

Av erfaring vet jeg glimtet i øynene er begjær. Jeg får den forbannede klumpen i magen. En klump av nervøsitet, begjær, spenning og kåthet.

Klumpen svinger som en pendel fra side til side i meg. På den ene siden treffer den strenger som gjør så utrolig godt og på andre siden treffer den strenger som fremskaffer en dissonans som ikke gjør godt.

Spanderer neste runde. Begge lett beruset og tonen mellom oss er bra og kjemien stemmer. Synes de samme dumme vitsene er like morsomme.

Hjernen har begynt å arbeide. Hva skal jeg si for å komme videre?

”Times of innosence I trade for company.”

Blir du med til hotellet for en ”nightcup”? Tenker jeg, men må i tilfelle si det da.

- Men jeg er altså hiv-positiv.

Det forventes liksom at jeg skal være ærlig med det.

Aldri i verden, jeg sier det ikke. Jeg orker ikke å se stjernene i øynene slukke og høre en svak unnskyldning at jeg må gå.

Nyter minuttene med glitrende øyne og begynner å tenke på at jeg ikke sier noe og inviterer til hotellet allikevel. Jeg har kondomer og vet hva som smitter, så jeg kan være forsiktig. Men hva skal jeg svare hvis det blir spørsmål om at jeg absolutt vil bruke kondom. Si at jeg er redd for å få hiv?

Hva om?

Hva heter du? Faen, jeg har ikke lyst å si navn. Skal jeg være skjult må det ikke være mulighet til å kontakte meg igjen, etterpå.

Sier bare fornavnet.

Men hvis vi har en natt i sammen og tosidig ønske om å gå videre. Når skal jeg da fortelle at jeg er hiv-positiv? Hva vil reaksjonen bli når jeg engang blir nødt for å fortelle det da.

Vi bor ikke så veldig langt fra hverandre og felles kjente kan dukke opp. Noen som vet jeg er hiv-positiv og hva skal jeg si til mitt forsvar?

Øyeblikket nærmer seg. Vi kan ikke drikke mer uten å bli fulle og noen av oss, jeg, må enten invitere eller komme meg vekk.

”Looking windwide for my compass, I take each day as it arrives!”

Fornuften vinner, jeg viser meg mindre interessert og lar det skinne igjennom at jeg er i ferd med å bevege meg ut. For jeg finner ingen løsning på problemet mitt.

Vi blir stille, vi venter på reaksjoner, på forslag til noe mer, men det uteblir. Jeg glad det ikke kommer noe så jeg slipper å finne unnskyldning.

- Jeg skal tidlig opp i morgen og må legge meg, sier jeg og slenger ut et ”hadet” idet jeg stikker ut.

Rusler mot hotellet og mot en ny dag med hodepine og selvfølgelig løsningen på hvordan jeg kunne gjort det. Det er så lett etterpå, når tilbudet ikke er der!

Sovner alene i senga med begge armene opp på dyna, begjæret i meg ligger bevisstløst, slått i svime av et lite, forbannet virus.

Alenelivet fortsetter.

”I’ve had many times, I can tell you”