NRK Meny
Normal

Skip som møtes i natten

Regnet hadde gjort berget såpeglatt, vi klamra oss fast.

Skip i snø
Foto: Johansen, Jon Inge / SCANPIX

Avsender for dette postkortet er Ole Martin Kolbjørnshus fra Sjetten.

Det var seinhøstes året 2005. Noen strie måneder lå bak meg, med mye jobb og mye uro, både på det indre og ytre plan.

Jeg kjente at nå hadde jeg behov for ei forandring, være aleine og velge vegene mine sjøl for ei periode. En gammel drøm om å besøke Lofoten som backpacker og fotturist dukka plutselig opp i dette.

Jeg hadde aldri besøkt denne geografiske blindtarmen av landet vårt tidligere, hadde bare sett de taggete fjella som en ujevn tanngard, fra andre sida av Vestfjorden. Flybilletter tur/retur Gardermoen – Bodø blei sporenstreks bestilt på nettet og ryggsekken pakka.

Et mektig møte

Ankomsten til Bodø skjedde en tirsdag ettermiddag. Det blåste kraftig og regnet lå vannrett i lufta. Kvelden kom sigende da jeg gikk om bord i ferga til Moskenes ved fem tida, og Vestfjorden bryska seg mørk og truende med kvite skumtopper. Overfarten blei et møte med elementene, og med min egen vesle plass i forholdet til dem.

Da jeg gikk i land på kaia i Moskenes, følte jeg ei slags indre ro som jeg ikke hadde følt på lenge. Jeg satte sjøbein, nikka mot ferga og forma leppene til ei stille takk for turen.

På forhånd hadde jeg tinga meg rom på et fiskevær i Å, fem kilometer sør for Moskenes kai, ut mot lofotodden. For et par generasjoner sia utgjorde et slikt fiskevær et helt lite samfunn, og det må ha vært livat der under Lofotfiske. Væreierne var som kjent Nordlands stormenn, også kalt Nessekonger. Foruten å leie ut rorbuer til fiskerne, hadde de butikk på været, der all nødvendig mat og utrustning blei solgt. Fiskerne forplikta seg også til å levere fisken til væreierne, og det var de som bestemte prisen.

Langveisfarende

Rorbuene fylles opp av turister fra nær sagt alle hjørner av den pengesterke verda, og nordnorske og trønderske dialekter er blitt unntaka. Butikken på været drives nå som en filial i en større butikkjede, og vareutvalget er urbant og svært forskjellig fra hva det opprinnelig var. Kapellet som står der har stått slik det har stått i flere generasjoner, omgitt av en pent beplanta hage.

Turister kan jo også trenge et sted for meditasjon og ettertanke, og et Gudsord med på buss-, bil- eller sykkelturen langs denne værharde kysten.

Etter at jeg hadde installert meg på rommet jeg hadde fått, i en bygning der det ved første øyekast såg ut til at jeg vare den eneste beboeren, blei jeg stående ute framfor hovedhuset å prate med væreieren. Det var enda igjen noe av kvelden, og jeg beslutta å gå en liten tur før jeg tørna inn for godt. I det samme jeg svingte ut fra tunet gikk jeg så å si rett i fanget på ei svært vakker dame. Hun var amerikaner, fortalte hun, og hadde rom i samme bygningen som meg. Vi så mye til hverandre de dagen vi var der. Sia vi var de eneste gjestene i den bygningen, stelte vi oss mat sammen og vi gikk også mange fine turer sammen. Blant anna dro vi på en fjelltur, inn til ei turistforeningshytte, som Lofoten Turlag eier.

En prat i natten

Adona Michelle, som hun het, var et svært trivelig og givende bekjentskap. Hun kom fra New York, og hadde gjort ei reise gjennom Russland, var kommet til Kirkenes via Kola, og hadde blant anna vært innom Karasjok, Kautokeino, Tromsø og Bodø på turen sørover, før hun havna i Lofoten. Hun var forresten skuespiller av yrke, med stor forkjærlighet for Ibsen. Motivet hennes for denne reisa var stort sett det samme som mitt – finne igjen kursen før nye stormer skulle ries av.

Fjellturen vår blei en opplevelse. Det er ikke så langt å gå fra Sørvågen og inn til Munkebu, som hytta heter, men løypa er krevende.

Blant anna må en på deler av strekka dra seg opp slette berget langs kjettinger som er bolta fast, og det er luftig på enkelte plasser. Da vi nådde det høgeste punktet såg vi rett mot åpne Vestfjorden, og mens vi sto der kom uværet plutselig med sør-vesten. Sjøen liksom reiste seg der ute, og litt etter slo svære brenninger mot svart, nakent berg så skumspruten sto flere meter til værs. Vi rakk så vidt fram til hytta før været nådde oss, og det med en villskap jeg aldri har opplevd maken til. Støyen fra vinden, og fra regnet som dundra mot vinduene, gjorde det umulig å sove da kvelden kom, og Adona og jeg blei sittende oppe å prate og drikke te til det lysna. Hun fortalte så levende om reisa hun hadde gjort østover, og om yrket sitt, som var en stor del av henne, at timene gikk som en røyk. Vi sovna etter hvert på hver vår brisk i stua mens uværet dundra og rista i det vesle husværet.

Utsikt over verden

Dagen etter hadde det løya noe, og på turen nedover igjen til Å så vi faktisk gløtt av sol. Vestfjorden kasta seg ennå rasende mot den svarte, taggete stripa av land. Det var som den ville knuse og ødelegge det golde landskapet, men det sto i mot, slik det hadde gjort i tusener av år. Vi gjorde igjen en stopp på det høgeste punktet – tok inn dette mektige, som gjør oss mennesker kun til mikroorganismer i Vår Herres husholdning – før vi starta nedstiginga.

Regnet hadde gjort berget såpeglatt, og vi klamra oss fast til de rustne, sleipe kjettingene. Et sukk av lettelse unnslapp frøken Adona da hun seig ned i høstgul lyng.

På butikken på været kunne de fortelle at det hadde blitt målt vindstyrke opp i storm styrke inne i fjellet, og de lurte fælt på hvordan vi hadde hatt det. Den kvelden gikk vi en tur utover mot Lofotodden. Store skyflak føyk fortsatt over himmelen, men månen og ei og anna stjerne ga seg til kjenne før de gjømte seg igjen. Noen sjømil lenger ute lå Værøy, vi kunne skimte lysene derfra. Adona og jeg hadde snakka om å komme oss ut til både Værøy og Røst, men tida ville ikke strekke til. Vi skulle begge reise videre dagen etter. Hun skulle til Stamsund og derfra med Hurtigruta til Trondheim i første omgang, mens jeg skulle til Svolvær for å besøke en venn av meg, som hadde tatt seg et halvår som prestevikar der.

Avskjeden

Klokka kvart på sju neste morra entra vi bussen som gikk fra Å til Leknes. Det var bare oss og ei ung, asiatisk jente med. Hun hadde også bodd på Været. Vi var trøtte og urvne, hadde ikke kommet oss i seng før langt på natt. Jeg sovna straks bussen hadde satt seg i bevegelse, men våka igjen da den stoppa ved fergekaia på Moskenes. Adona flirte mot meg med smale, rødkanta øyer, og da bussen vel var på veien igjen var det hun som sovna.

Vi fikk et par timer sammen i Leknes, med kaffe og medbrakt niste, før vi dro videre på reisa. Hver til vårt.

- Take care.

En rask klem.

- Have a nice journey.

Ei hand som heva seg til hilsen fra bussvinduet. Så igjen den gamle, grunnleggende kjensla av å være aleine.

Individus, indivisible, individ,.. udelelig. Ei lita indre skjelving, noen grep som måtte gjøres: Ankeret opp, hardt babord, baugen mot vinden. Kursen var satt, og vi var blitt...

ships that pass in the night,
and speak each other in passing,
only a signal shown
and a distant voice in the darkness…