NRK Meny
Normal

En banan søker sine røtter

Banan = frukt av bananplanten som har gult skall utenpå og er hvit inni.

Jang Yoon Jin

Avsenderen i 1978

Foto: Mona Grenne

Avsender for dette postkortet er Mona Grenne fra Oslo.

Hør postkortet her.

- Banan, riskoker, guling, flat nose, import, eksport, eksotisk, yndig, delikat, petite, laktose- intolerant, Ching Chong, ser du noe gjennom de skeive, smale øya eller kineser? For crying in the mud, få i alle fall rasen rett her! Koreaner!

Adoptert

Koreansk adoptert er hun; en sta, temperamentsfull, sjarmerende liten sangfugl med ravnsvart blankt, tykt hår og et fantastisk smil og to smilehull. Joda, hun er liten, og liten og søt var hun da hun kom til Norge, nesten tre år gammel, med navnebånd rundt sine nette, små hender av silkehud, og med fingrene klamret fast rundt en gråpapirpose med et flagg og et par sko i.

- STOPP!!! Nok en historie om adopsjon?! Har vi ikke hørt og sett nok av dem, er vi ikke snart ferdig med dette nå? ’Tore på sporet’, same-same but different, happy ending, sad ending, no ending?

Kanskje det, mye mulig det, men tatt i betraktning, at det er nærmere 7000 koreansk adopterte i Norge, og at det har blitt shippet ut omkring 170 000 barn fra Sør-Korea siden 1950-tallet til 15 forskjellige vestlige land, så joda, vi har vel hørt et par historier om adopsjon før.

Jang Yoon Jin

Avsenderen som liten

Foto: Mona Grenne

Et liv, en skjebne

Men, bak hver enkelt adopsjon ligger en historie, en skjebne, flere skjebner, flettet i hverandre og like fengslende og unikt tragiske eller fantastiske på hver sine måter. Husk det! Vi har alle hver våre historier vi bærer på, bevisst og ubevisst, enten vi er adoptert eller ikke…

Denne ene historien handler om en helt vanlig jente, eller en helt usedvanlig jente, alt ettersom, som ble født 9. oktober 1976 i Seoul, Sør-Korea, og fikk navnet Jang Yoon Jin. (Jang=lang, og har ingenting med min høyde eller lack there of…) betydningen tillegges ingen vekt siden dette er etternavnet, Yoon=politelig Jin=rolig). Noe å leve opp til får man si, så det er vel greit at jeg fikk mitt norske navn, etter en heller svett spasertur opp til døpefonten med min storebror Egil, som også er adoptert fra Sør-Korea, i solsteken blant maur og barnåler i en eller annen skog i Sverige.

Seoul til Hønefoss

14. mars 1979, jeg var nesten 2,5 år gammel. Yoon Jin blir levert til Holt Children’s Services i Seoul av biologisk mor, eller ikke. Hvem vet? Rett til fosterhjem en time utenfor Seoul.

- Yoon Jin is a smart and cute girl. Seems gifted in singing.
Det står så, svart på hvitt!

26. juli 1979, blir adoptert til Norge, Hønefoss. Nærmere bestemt Åsa blir det nye hjem. Mamma, pappa og bror. Onkler, tanter, søskenbarn, mormor og morfar.

- HÆ?! Den snille, gamle damen kan også ’Kombaja my Lord’?! Hva skjer’a?

Høsten 1979, bilder av Yoon Jin, datert FØR overleveringen til Holt i mars 1979, blir sendt til Norge med ukjent avsender. Sommeren 1991, World Jamboree Mondial, verdensspeiderleir i Soraksan, nord i Sør-Korea. 14 år, ung, forvirret, annerledes, søkende, usikker og full av spørsmål og tomme svar.

Søkende

Våren 1995, pappa reiser til himmelen, jeg er ferdig med plikt, pest og skole, drar til USA og føler at livet endelig begynner. Hjem igjen, TV- og video produksjon. Sommeren 1999, tilbake til USA, Los Angeles, friheten og skuespillerutdanning.

Norge igjen, rotløs, rastløs, mer søkende, like usikker, dårlig selvbilde, svarte hull, vonde tanker, gode mennesker, glede, tårer og forvirring. Oktober 2005, sykemeldt med senebetennelse i begge armene. Ullevål mener mye.

- Det er muskulært! Hva med litt anti depressiva? Vet du at adopterte oftere er plagetmed muskelsmerter? Oftere enn hvem da?

Desember 2005, mine adopsjonspapirer fra BUF departementet kommer i posten. Gammelt nytt. De samme bildene, de samme brevene. Flere kopier. Fint. Januar 2006, en ”Birth Family Search” begynner via Verdens Barn. Papir, skjemaer, fyll inn, fyll ut, hvorfor leter du? Fordi.

Tidlig våren 2006, telefonen ringer.

- Vi har funnet hennes id, moren din. Det vil ta ca. en måneds tid å lete henne opp.

Tårene triller og jeg kjenner en stor bit i puslespillet faller merkelig på plass. Endelig, det er sånn det føles. Oi, dette var jo enkelt.

En feil

Sent våren 2006, telefonen ringer igjen.

- Åh beklager, det var ikke henne likevel. Det var visst blitt lagt feil informasjon i mappen din.

Klikk. Tomt. Stille. Jeg føler meg tygd på og spyttet ut. Desember 2006, jeg søker Verdens Barn om støtte for å dra til Korea. Hvis jeg skulle være så heldig, må jeg dra det påfølgende året. IKAA (International Korean Adoptee Association) arranger The Gathering for global adoptees i Seoul 2007. Sist gang var i 2004, og nå regner de med at 600-700 vil delta.

Januar 2007, ja jeg får stipend. Oi, oi, oi, nå er jeg i gang. Gurimalla, jeg skal tilbake. Til Korea, der jeg er fra. Der jeg er født, ett eller annet sted. Sjukt. Spennende. Det dirrer i hele kroppen.

- Hva er det du vil vite? Hvorfor vil du vite? Tror du ting blir bedre av å vite? Kanskje du ikke vil like det du får vite? Tenk om det bare gjør vondt verre å få vite? Kanskje du ikke får vite? Kanskje de ikke vil at du skal vite og når du får vite det, da kanskje du skulle ønske at du ikke hadde villet vite i første omgang?!

De fleste spør, hvis de tør, og det er greit det. Jeg vil vite. Fordi. Fordi jeg bare vil vite. Det er alt. Ingen forventninger opp eller ned eller bort i mente. Jeg vil bare vite. Vite min historie.

www.monagrenne.com