Avsender for dette postkortet er Britt Eli Dåsvik fra Småhaugan.
Dette skjedde for vel 13 år siden. Jeg var gravid med mitt femte barn, jeg hadde gått sju måneder av svangerskapet. Det hadde vært et vanskelig svangerskap, hadde hatt en del blødninger og hadde måttet ta livet med ro.
En helg alene i Trondheim
Nå var alt greit, hadde vært det en stund. Jeg og min mann hadde bevilget oss en helg alene i Trondheim, vi skulle handle julegaver og ellers bare kose oss. Vi bodde på Royal Garden hotell, og syntes vi hadde det som plommen i egget.
Det var lørdag kveld, vi hadde vært ute og spist, og var tilbake på rommet og skulle legge oss. Da gikk vannet, og legevakten ble kontaktet. Jeg ble hentet med ambulanse og ble trillet ut av hotellet på båre. Følte meg ikke så veldig høy i hatten akkurat...
På sykehuset ble det da også konstatert at vannet var gått, at jeg måtte ligge, og at man håpet at jeg greide å ligge en måned, slik at fosteret skulle vokse i magen.
Sånn gikk det ikke.
Veldig redd
Natten etterpå fikk jeg blødning igjen og barnet, ei jente, ble hentet ut ved keisersnitt. Jeg lå i narkose, så jeg visste ikke før jeg våknet hvordan dette hadde gått. Men vi hadde mistet et nyfødt barn fem år tidligere, så jeg var veldig redd. Min mann hadde reist hjem til de andre barna, og til fjøset (vi har gård).
Da jeg vÃ¥knet etter operasjonen fikk jeg vite at vi hadde fått ei jente på 2230 gram og 44 centimeter. Hun lå i kuvøse, og så ut til å greie seg fint.
Jeg fikk låne en telefon sånn at jeg fikk ringt hjem og fortalt min mann at vi var blitt foreldre igjen. Dette var 28. november, og i Norge hadde vi folkeavstemning om EU. Jeg fikk aldri stemt...
Uforglemmelig øyeblikk
Jeg glemmer aldri det øyeblikket jeg fikk se babyen første gang; jeg syntes hun var fryktelig liten der hun lå i kuvøsen. Men egentlig var hun ganske stor til å være født så mye før tiden.
Hun greide seg fint, og etter bare en uke var hun ute av kuvøsen. Etter enda noen dager ble hun overflyttet til et annet sykehus, der skulle hun vokse og bli stor. Og lille julaften, den 23. desember 1994 fikk vi den lille jenta vår hjem. Det ble stor glede i heimen, og den aller, aller beste julegaven vi noen gang har fått.
Nå er det gått 13 år, jenta er blitt stor og greier seg godt her i verden selv om hun fikk en litt tøff start på livet.
