Johannes Brahms' Konsert for fiolin, cello og orkester er et krevende verk for alle de involverte. Celloen - på denne nye platen altså Truls Mørk - setter bokstavelig talt an tonen i denne ganske merkelige åpningen fra Brahms' side. Lange fraser avløses av brutte akkorder - et lite pizzicatosprell - og så værsågod til partner'n - fiolinen - her traktert av Vadim Repin
Generøst og potent
Begge spiller konsentrert, med en type inderlighet i uttrykket. Du hører at de borer dypt ned i strengene. De produserer begge stor klang - ikke voldsom vibrato, men vi snakker definitivt om en generøs og potent tone.
Brahms eget orkester
Orkestret er også viktig, og her er det selveste Gewandhausorkestret i Leipzig og deres sjefdirigent Riccardo Chailly. Det er det samme orkester som urframførte verket i 1888. De kan sin Brahms også i dag, de kjenner den gamle luringens linjespill og hans herlige modulasjoner. De kjører på med trøkk og sug når lidenskapen tar tak. Riktignok kunne orkestret vært en tanke mykere i den lyse strykerklangen i sterke partier,og noen ganger blir det bitte litt stampete i rytmen. Chailly er ingen Bernstein når det kommer til svingende brahmske trioler...
Konsert "tøffere enn toget"
Dette er som sagt en temmelig utfordrende konsert, tøff å spille, og også litt smårøff å høre på. Clara Schumann - selv en stor musiker - som likte konserten godt, skrev likevel : " Noen forstyrrende (störend) steder er det også, det må tas med på kjøpet. Johannes (Brahms) kunne lett endre dem, men det vil han nok ikke. Det er akkurat som han stadig vekk ikke vil la lytteren slippe unna" .
På samme klode...
Et av de mer kritiske dialogstedene er mot slutten av den lange førstesatsen etter et kraftig orkestertutti. Her kan solistene så lett gli ut av hverandres intonasjon slik at det blir skikkelig klangmessige ubehagelig å høre på. Men ikke så med Vadim Repin og Truls Mørk - disse guttene er definitivit på samme klode, for ikke å si samme podium.
Brahms' Fiolinkonsert
Platen må i all rettferdighetens navn sies å bli frontet av Vadim Repin . Han er solist i Brahms voldsomt kjente Konsert for fiolin og orkester i D-dur. Repin spiller kraftfullt og fyrrig - i den russiske romantiske virtuos-tradisjonen. Her finnes det lettere innspillinger på markedet, med en mer klassisistiske tilnærmingsmåte, og også de med enda mer wienerschwung. For meg er Repin kjempegod, men ikke denne anmelders favoritt. Det er Maxim Vengerov (schwung) og den unge Hillary Hahn (ren, enkel). Mens Dobbeltkonserten, som tross alt ikke har fullt så mange konkurrenter på markedet, står som det aller mest vellykkede på platen. Det sier jeg ikke fordi jeg har samme nasjonalitet som cellisten - det får være måte på - her snakker vi om hele verdens Truls Mørk.
