Bryn Terfel som ”Den flygende hollender”

Richard Wagners opera er bygget over legenden ”Den flygende hollender” – historien om den hollandske sjøkapteinen som sverget på at han skulle klare å runde Kapp Det Gode Håp, selv om han så skulle bli nødt til å seile til evig tid.

Djevelen, som hørte sjøkapteinens ed, dømte ham til å fare hvileløst om på verdens sju hav til dommedag.
En kvinne som vil elske ham trofast inntil døden kan forløse hollenderen fra skjebnen.
Hvert sjuende år kan den ulykkelige hollenderen gå i land for å søke kvinnen som kan fri ham fra forbannelsen.

Operaen åpner i Sandviken, en liten bukt på Sørlandskysten.
Ei skute har søkt ly for stormen. Skipperen Daland er på vei hjem med skip og last og han synes det er ergerlig å bli tvunget til land så nær hjemmet hvor datteren Senta venter på ham.
Etter at Dalands skip er trygt anbrakt i nødhavnens smule farvann, går skipperen under dekk for å få seg litt søvn mens styrmannen overtar ansvaret for skip og last. Etter en stund dupper han av.
Mens skipper og mannskap sover ankrer hollenderens herjede skip opp og hollenderen går i land.
Han synger om sin forbannelse og om at han aldri finner hvile. Det eneste han lengter etter er dommedag.
Daland kommer opp på dekk igjen etter noen timers søvn og får øye på skipet som har ankret opp ved siden av hans eget. Han roper over og ber dem melde navn og flagg. Hollenderen presenterer seg og i duetten som følger får han vite at Daland har en datter - Senta. Hollenderen fatter håp – kanskje hun kan bli den som skal befri ham?
Hollenderen tilbyr Daland kostelige skatter og Daland inviterer han hjem til sitt hus. Daland og hollenderen lykkeønsker hverandre og priser stormen som førte dem sammen.
Uværet har gitt seg og er blitt avløst av en behagelig sydlig vind og Daland letter anker og setter kursen hjemover. Hollenderen lover å komme etter, men han utsetter oppbruddet en stund for han har et meget raskt skip.

Neste scene utspiller seg i den norske sjøkapteinens hus i den lille sørlandske kystbyen. Veggene er dekorert med skutemalerier og sjøkart. Blant bildene finnes det også et portrett av en blek mann med mørkt skjegg – et portrett som visstnok skal forestille ”Den flygende Hollender”.
Pikene i rommet spinner og synger mens Senta henført betrakter bildet av den gåtefulle fremmede. Venninnene erter Senta for hennes svermeri for den ukjente sjømannen.
Sentas forlovede, Erik, betrakter sjalu kjæresten som synger en ballade om den ulykkelige seileren og mens hun synger blir hun overbevist om at det er hennes oppgave å frelse ham.
Mens de andre går ned til havnen for å ønske Daland og mannskapet hans velkommen hjem holder Erik Senta tilbake og sier at han elsker henne.
Hun virker fjern og det bekymrer ham at hun er nesten sykelig opptatt av den bleke hollenderen.
Erik forteller henne også om en drøm han har hatt hvor han så to menn gå i land fra et skip, den ene var Daland og den andre var hollenderen. Han så videre i drømmen at Senta kom de to i møte, at hun falt ned foran den fremmedes føtter og at hun senere seilte bort i hollenderens skip.
Erik forlater Senta og han skjønner at han allerede har mistet henne.

I det samme gjør Daland og hollenderen sin entré. Den ubalanserte Senta kjenner med forferdelse igjen farens gjest og hun gir seg helt hen til skjebnens vilje. Daland presenterer sin nye venn. Han skryter av den fremmedes rikdom og ber så sin datter om å gifte seg med denne bleke og mystiske sjøfareren.
Etter sjarmoffensiven overfor datteren trekker Daland seg diskret tilbake og overlater de to unge i hverandres selskap.
Senta sverger hollenderen evig troskap og kjærlighet og den ulykkelige sjømannen kan dermed bli befridd fra forbannelsen som hviler over ham.
Nå har han endelig funnet kvinnen som vil elske ham inntil døden.
Daland kommer inn i rommet. Hans plan om å føre de to sammen har lykkes og nå er det to grunner til å feire - skipets hjemkomst og hollenderens og Sentas forlovelse.

Siste scenen utspiller seg i havnen nedenfor Dalands hus i den lille sørlandsbyen.
Hollenderens og Dalands skip ligger begge for anker. Mens det er livlig om bord i det norske skipet er det fullstendig tyst og øde i det dystre naboskipet.
Plutselig høres en uhyggelig sang fra hollenderens skip og Dalands matroser forsøker å overdøve den dystre sangen med livligere toner, men forgjeves. De gjør korsets tegn og forlater skipet i all hast fulgt av hånlatter fra den fremmedes skip.
Erik kan ikke fatte og begripe at Senta har forlovet seg med den uhyggelige fremmede og han forsøker å vinne henne tilbake. Mens Erik prøver å overbevise Senta kommer hollenderen også ned til havnen. Han tror at Senta bedrar ham og uten å vente på hennes forklaringer gir han ordre om øyeblikkelig å lette anker. Ved å dra vil han redde Senta som enda ikke har sverget ham troskap foran alteret. Forbannelsen er nemlig også slik at den kvinnen som foran Gud sverger hollenderen troskap, men allikevel svikter ham er fortapt.
Hollenderen tar derfor et raskt farvel, Senta holdes tilbake og blir dermed forhindret fra å følge hollenderen om bord.
Hun klarer å rive seg løs. I samme øyeblikk roper hollenderen ut hvem han i virkeligheten er. Senta løper opp på en klippe og i det hun kaster seg i havet roper hun ut at hun skal være hollenderen trofast inntil døden.
I samme øyeblikk synker skipet med de blodrøde seilene, en flodbølge hever seg men den forsvinner raskt i dragsuget etter skipet.
Solen går opp og man kan vagt skimte silhuettene av Senta og hollenderen tett omslynget stige opp fra vraket og forsvinne opp mot himmelen.

Hollenderen: Bryn Terfel, bassbaryton
Senta: Anja Kampe, sopran
Daland: Hans Peter König, bass
Erik: Torsten Kerl, tenor
Mary: Clara Shearer, alt
Dalands styrmann: John Tessier, tenor

Kor og orkester fra Royal Opera House, Covent Garden.
Dirigent: Marc Albrecht

Opptak fra Royal Opera House, Covent Garden i London 4. mars -09.