Wien 19. januar 1900
Kjære Stanislaw!
"I dag mottok vi pakken fra deg - pedalen er utmerket så jeg trenger ikke låne noen. Det er jeg glad for, for ellers ville jeg ha måttet gå med Miecio til Landstrasse og kastet bort en halv dag. Miecio legger seg klokken åtte, står opp tidlig og starter å øve..."
Dette er åpningslinjene fra en helt spesiell brev- og postkortbok om den polske pianisten Mieczyslaw Horszowski. Brevskriveren er moren, Janina Roza Horszowska. Akkurat idét det 20. århundret er et faktum, tidlig i januar 1900, ankommer Janina Wien med sin åtte år gamle sønn, musikktalentet Mieczyslaw, med kallenavnet Miecio. Her skal de bli så lenge pengene rekker slik at Miecio kan få de beste pedagoger og de skarpeste konkurrentene innen utøvelse av klassisk musikk. Særlig står den virtuose klaverskolen sterkt i den gamle keiserbyen. Adressaten for brevene er faren Stanislaw som er tilbake i Polen med Miecios mange søsken, hushjelp og barnepike.
Mieczyslaw Horszowski
Dette er en ganske velstående men ikke direkte rik familie. Det interessante er at vi får dokumentert hvilke menneskelige og økonomiske investeringer de er villig til å gjøre for at sønnen skal bli en fullblods musiker og virtuos. Og han blir det - Mieczyslaw Horszowski teller blant det tjuende århundrets store pianister - kammermusikkpartner til cellisten Pablo Casals og fiolinisten Alexander Schneider. Blant elevene til Horszowski finner vi Serkin og Perahia. Men særlig som solopianist konserterte han seg gjennom omtrent hele det forrige århundre. Beethoven var en av favorittene. C-dur konserten, nr 1 op 15, hadde Horszowski på repertoaret fra han var ni år i Wien i 1901.
Å foredle et talent
Brevboka fra Wien 1900-04 med 130 fargerike postkort, er unik på flere måter. For det første får vi detaljkunnskap om tidens klaverpedagogiske opplegg, repertoarprogresjon og den enorme vekten man legger på ren klaverteknikk. Første bud er styrke i fingrene og det å oppnå en distinkt rytme og et presist anslag. Pedal er bannlyst til man behersker notene forlengs og baklengs. Elevene må lære å modulere selvstendig fra toneart til toneart, og de må komponere stykker selv. Klavermerket Bösendorfer er det eneste som teller - mor og sønn leter lenge før de finner et de liker - og har råd til. En litt tørr men klar spillestil skal komme til å karakterisere den modne Horoszowskis klaverspill, ikke minst i Mozart.
Ole Olsen, en av gutta
En morsom repertoardetalj for oss er at den unge Horszowski må spille stykker av flere norske komponister. Grieg er selvsagt, men også Sindings Frühlingsrrauschen fra 1896 hører tidlig med til unge Horszowskis terpeliste. Samt Ole Olsens Papillons - faktisk fra 1902 og dermed et samtidsstykke for tiåringen Miecio. Dette er et romantisk, virtuost salongstykke, den siste av fem stykker i en Suite for klaver og strykeorkester.
Vidunderbarn; ingen "big deal"
Men boka til mamma Horszowski er også interessant ut fra et sosio-kulturelt synspunkt. Å være vidunderbarn i Wien rundt 1900 er nemlig ikke noen "big deal" forstår vi. Ett av postkortene viser en dvergaktig fiolinistmann - ser voksen ut, men markedsføres som den 5 og et halvt år gamle "Moderne Paganini" . Om ham skriver Janina , nesten foraktlig : "et av mange barn som bare opptrer helt mekanisk men som ikke har peiling på fiolinspill" . Et annet sted skriver hun om en pianistsjuåring som blir regelrett slaktet av kritikerne. Status som barnestjerne betyr lite eller ingenting i musikkmetropolen Wien rundt 1900. Vær god som en voksen, eller forsvinn. Dermed blir det viktig å ikke konsertere offentlig for tidlig. Likevel er kontakter via salongene og det halvoffentlige konsertlivet, svært viktig.
Selvmord uten medfølelse
Miecio blir passet godt på. Av både mor og lærere. Ikke alle er så heldige. Om en av medelevene, en fransk gutt , Gaston Lhérie, skriver Janina tørt i september 1901: "I går skjøt Lhérie seg i hode på grunn av en amerikansk Lady. Professoren er bekymret fordi han må arrangere begravelsen selv." Ikke noe mer. Brevene til Janina Roza gjennomsyres av en nesten skremmende pragmatisme og pågåenhet overfor framtiden til egen sønn. Etter en konsertturné til Berlin og Leipzig i 1904 med brukbare kritikker, men heller ikke mer, er det ett stort spørsmål som opptar mor: vil sønnen få spille for keiserinnen? Ikke keiseren selv, ham har hun gitt opp - "keiseren er gammel, ikke interessert i musikk, bare denne politikken." Det er urolige tider.
101 år
Miecio må forlate Wien i 1904, 12 år gammel uten keiserinnen på konsertCVen. Og snart skal det bli for sent. 1. verdenskrig innhenter keiserdømmet. Miszyslaw Horszowski derimot, skal komme til å spille seg gjennom et helt århundre med alle dets kriger før han dør 101 år gammel i Philadelphia, USA i 1993. I 1966, 74 år gammel, er fingeren hans litt stive, men han har Mozarts Kroningskonsert fortsatt inne på sin litt snusfornuftige, men presise og klangtydelige måte. Det kan man høre på bokas medfølgende CD.
