Avsender for dette postkortet er Lill Olsen, Florø.
Natten hadde senket seg over byen. Månen var oppe. Konturene til mannen i månen var tydelige. Blunket han til meg? Stjernene var raust strødd utover. Skjønnheten i den varme natten var påtagelig.
«Håpets Bar»
Jeg drev gatelangs på jakt etter - vet ikke helt. Kom inn i en av byens bakgater. Ei lettlivat ungjente sjanglet forbi sammen med en gubbe som kunne vært faren hennes. Et blå-gult lys kom ut fra den åpne døren til «Håpets Bar».
Jeg ble dratt inn i dempet musikk, stemmer og blå sigarettrøyk. Der inne satt en broket forsamling av nattens kvinner og menn. Der var avdankete sjømenn, horer, halliker og Gud vet hva! Slitne representanter for dem som ikke sitter øverst ved samfunnets langbord. Uten unntak var de sterkt ruset på alkohol og dop. Den daglige rusen som gjorde kroppen og sjela deres nummen, hjalp dem til å glemme sorger, smerte og alle livets fornedrelser. Fornedrelser som sikkert sto i kø for disse sliterne.
«House of the rising sun»
De var mange der inne, drukkenboltene. Jeg fikk sitte på en pinnestol ved siden av et svært umake par. Bestilte min whisky av en uflidd bartender med utslåtte tenner og flekkete slips.
I hjørnet satt en enormt overvektig dame med innovervendt blikk, tydelig ruset. Plutselig løftet hun en mikrofon og begynte å synge «House of the rising sun». Hun hadde en nydelig, kraftfull stemme.
Folk varmet seg på stemmen hennes, nynnet med. Jeg hevet glasset og skålte med paret jeg delte bordet og natten med. Vi satt der sammen i det blå mørket, røyken lå som et tåketeppe rundt oss, den dempet høy kvinneglam og kåte mannsbrøl og gav oss nærhet i natten.
En varmhjertet trebarnsmor
Hun, horen, hadde et tøft, hardt sminket skall. På pannen hennes hadde livet satt seg fast som små elvefar. Men hun var ingen inkarnasjon av håpløshet og skam. Under skallet fant jeg en varmhjertet trebarnsmor som tok livet på strak arm i kampen for seg og ungene sine. Hun levde et knallhardt liv som jeg ikke hadde mulighet for å forstå.
Hun var så merkelig rakrygget. ”Hore er jeg, men jeg velger selv mine kunder!” Hun stirret meg rett i blikket mens hun sa det som om det var en form for kvalitetsstempel. Han, horekunden var en velbeslått kvegbaron fra Texas. Han hadde mer penger enn kjærlighet i livet sitt. Kanskje fant han det han søkte på hotellrommet, i alle fall for en stakket stund? Kanskje fant han det ikke.
Fra et annet liv, en annen planet
Alt jeg vet er at han var hyggelig og sympatisk, og at jeg ble mange fordommer fattigere.
Vi var helt forskjellige skjebner, ristet sammen rundt et bord. Jeg kom fra et annet liv, en annen planet. Men der og da, favnet av blå musikk, hadde jeg funnet ei venninne for ei natt. Det er ikke alltid at et vennskap trenger å vare et helt liv for å være ekte. Det er øyeblikket som teller. Jeg lærte en masse om mennesker og livet denne natten. Hun, horen, var ei flott dame jeg aldri glemmer og som jeg gjerne skåler for.
Dette møtet gjorde stort inntrykk på meg!
