Hopp til innhold

Gripende musikk, fomlete teater

Musikken i Tosca griper fatt ved Den Norske Opera & Ballets sesongpremiere, men det smitter ikke over på det som skjer på scenen. Sex, hevn og ondskap blir til stive fakter.

Tosca 2010

Russiske Elena Pankratova i tittelrollen som sangerinnen Tosca. Misoslav Dvorsky som maleren Cavaradossi på Den Norske Opera&Balletts oppsetning av Tosca

Foto: Fotograf Erik Berg

Forventningene er store når en av verdens mest kjente og kjære operaer åpner sesongen i Bjørvika. Og det musikalske, ledet av musikksjefen John Helmer Fiore, spilte opp til formatets store og heftige følelser. Men det vi så på scenen gjorde ikke det i samme grad. Det onde ble ikke ondt nok, sexen ikke sexy nok og kjærligheten ikke like sødmefylt som partituret.

Teaterfakter

Den dramatiske bevegeligheten som orkesteret fikk så fint til, smittet ikke over på scenen. Du hører drap og tortur i orkesteret, men du ser små fakter på liksom. Torturvaktene fomler. Den onde politisjefen Scarpia, som vil ta Toscas kjærlighet ved å drepe hennes kjæreste, blir ikke skummel av å ha konstant løftede øyenbryn når beina hans vakler og blikket flakker. Regiens styrke ligger i en avslappet lettbenthet i operaens muntre scener i 1.akt, men mangler monumentalitet og styrke når dramaet smeller til.

Robust Tosca

Solistene har noen gudbenådede flotte melodier å synge på, og Jason Stearns som Scarpia har mer velklang enn sceneautoritet. Miroslav Dvorsky som heltetenoren Caravadossi sang seg opp etterhvert, selv om han slet litt med toppene på de berømte ariene Recondita armonia og E lucevan le stelle. Hør Pavarotti synge fra Tosca (Kilde: YouTube) Den russiske sopranen Elena Pankratova fylte tomrommet på scenen best, med sin naturlige og robuste Tosca. Super intonasjon og fyldig stemme, med nødvendig fasthet i kantene. Hør den mest berømte arien fra Tosca her (Kilde: YouTube)

Pent kostymeball

Tosca Akt 2 Operakoret
Foto: Fotograf Erik Berg

Oppsetningen var i tradisjonell stil, med scenografi og kostymer lagt til den epoken operaen er skrevet for - Roma år 1800. Det var litt kostymeball med vakre kjoler, plysj, edeltre og klassisk symmetriske tunge søyler. Det blir pent, men hvor er de farlige politiske undertonene og mørket i Scarpias onde sinn? Alle kriker og kroker virker opplyste i Kevin Knights scenografi. Og hvorfor så statisk? Scenemaskineriet brukes ikke for brøkdelen av hva det er verdt. Svaret ligger kanskje i at dette er en produksjon som ikke er laget for bygget; Curran-teamets Tosca ble produsert første gang for Canadian Opera Company i 2008.

Ragnhild Veire er NRKs hovedanmelder i klassisk musikk.