NRK Meny
Normal

- Mamma, ikke forlat meg

Mens mamma var ute og luftet hunden, tok jeg frem de sterke medisinene.

Piller
Foto: MANOOCHER DEGHATI / AFP

Avsender for dette postkortet er Elisabeth Olsen fra Utskarpen ved Mo i Rana.

Jeg vet ikke helt hva slags tanker som gikk gjennom hodet mitt den ettermiddagen. Følelsen av bunnløs fortvilelse gjorde meg helt desperat etter å forsvinne fra alt som var vondt og vanskelig. Jeg var ung, men følte at jeg hadde levd altfor lenge allerede. Jeg holdt ikke ut livet et eneste sekund til.

Øyeblikket

Det var hjemme hos mamma, mens hun var ute og luftet hunden. Jeg hadde samlet sammen en hel masse sterke medisiner. Jeg kan ikke huske det øyeblikket jeg bestemte meg for å ta dem, selve handlingen. Jeg husker ingenting av det som skjedde i løpet av de neste døgnene...

Men det gjør mamma.

Hun skulle egentlig ut på en lang tur, men det var noe hun ikke kunne sette fingeren på, som fikk henne til å snu etter bare et kvarter. Da mamma kom hjem lå jeg på sofaen og tilsynelatende sov.

Dyp søvn

Hun ville la meg sove videre, siden hun visste hvor stort underskudd jeg hadde på søvn. Senere fortalte hun at hun ville nok latt meg sove helt til jeg ble grå i ansiktet. Da hun skulle til å gå ut av stuen, hadde jeg halvvåknet og sagt "Mamma, ikke forlat meg."

Hun svarte at hun skulle ikke noe sted, men stusset over ordene og stemmeleiet mitt, og gikk helt bort til sofaen jeg lå på. Der lå alle de tomme medisineskene. Hun prøvde å få en forklaring ut av meg, men jeg var allerede borte i en døs igjen.

Tiden rant ut

Mamma ringte sykehuset, men det var ikke tid til å vente hjemme på ambulansen. Hun bar meg ut i bilen og kjørte som gal for å komme den i møte. Mens hun kjørte prøvde mamma også å holde meg ved bevissthet, men selv om hun ristet i meg var jeg tilslutt helt livløs.

Jeg ble liggende i koma med respirator til jeg våknet noen dager senere. Legene fortalte meg at om ambulansen hadde ankommet sykehuset tre minutter senere, ville de ikke klart å gjennopplive meg.

Fire små ord

Det var en hel rekke tilfeldigheter som bidrog til at jeg overlevde, men til syvende og sist var det mamma som reddet livet mitt.

Det var mamma, og de fire små ordene "Mamma, ikke forlat meg."