Er det noe galt med norsk toppfotball generelt siden vi både på herre- og kvinnesiden har hatt mindre internasjonal suksess det siste tiåret?
Etter 17 år som spiller vet jeg at det ikke finnes enkle svar i fotball. Kanskje det er rettere å si at det ikke finnes noen fasit på hva som skiller suksess fra fiasko i toppen. Det blir derfor ofte en noe flau øvelse å skulle felle dom over noe man ikke egentlig kan fange verbalt, men bare føle.
Nedgangen er ikke tilfeldig
De samme 17 årene som U- og A-landslagsspiller har likevel gitt meg den klare følelsen av at nedgangen i norsk landslagsfotball ikke er tilfeldig. Etter min mening kan deler av problemet enkelt identifiseres. Som kvinnelig fotballspiller risikerer jeg imidlertid å begå sosialt selvmord hvis jeg åpent og ærlig bruker egne erfaringer når jeg begir meg inn på analyser om herrefotball.
Men når jeg for første gang i mitt voksne liv er fri fra frykten for å fornærme det ufornærmelige Norges Fotballforbund (NFF), må jeg benytte muligheten.
Kvalmende frykt for feil
Stikkordene er nettopp manglende frihet og følelsen av frykt i tidlig alder.
Fremdeles kan jeg kjenne den kvalmende frykten for coachjakke-politiet som i skyggen av regntunge trær noterte uslettelige minuser idet man på u-16 samling misset en finte man ennå ikke hadde automatisert.
Like sterkt kan jeg føle lettelsen når man valgte klarering til sjette tribunerad, i stede for å forsøke på noe «fancy», eller andre tarvelige sprell som kunne vise ambisjoner om å faktisk trene på noe som innebar risiko for balltap.
NFF SVARER KLAVENESS: - Ikke god nok spillerutvikling
Skaper ikke kreative spillere
Jeg vil ikke være en stemme i hylekoret mot Drillos spillestil. I seg selv er det ikke noe galt i denne. Det dunster likevel unektelig litt tapt fortid over at en spiller som for eksempel Moa tvinges inn i støpeskjeen Jostein Flo etterlot seg. Uansett mener jeg at norsk fotballs underliggende problem i det hele tatt ikke knytter seg til enkeltpersoner eller spillestil på A-landslagene. På A-nivå handler det i all hovedsak om å vinne. Utvikling av spillere er ikke lenger hovedoppgaven.
Men dessverre var arven fra de suksessrike 90-årene ikke særlig god for talentutviklingen i Norge. Det som funket for Myggen, Bjørnebye, Rekdal & co, den kyniske og riktige strategien for et A-lag, ble etablert som malen for hvordan også u-lagene skulle spille.
Tversoverpasninger = dødssynd. To på rad og du kunne spare pærene i byttetavla ved å selv gå å sette deg på benken.
Stairway to heaven: lengderetning, for en hver pris.
La for Guds skyld motstanderen ha ballen mest mulig, slik at vi får flere muligheter til å bryte og kontre.
Legg til et merkelig hårsårt og hierarkisk oppbygd forbund, som i tråd med norsk kultur lar ønsket om konformitet effektivt slukke ilden som i utgangspunktet driver spillere, og du kan banne på at det ikke skapes selvsikre playmakere – forsvarsåpnere – på 100 år.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Sirkelen er sluttet
Kompromissløse stoppere, raske backer og oppofrende spisser vil ha ok vekstvilkår, men hovmestrene og de uforutsigbare spillerne vil utebli. Stopperne, backene og spissene vil dessuten mangle tankens frihet når det uforutsigbare inntreffer. Den internasjonale fotballen stiller i dag krav til at hele laget, både forsvarsspillere og midtbane, er i stand til å skape noe også når motstanderlaget ligger i balanse og ikke avgir mye bakrom.
Men vi går lysere tider i møte. Grunnen til at vingeklippingen spredte seg helt ned til 14-åringene, var jo nettopp oppfatningen av at det er dette som funker. Når A-landslaget ikke lenger kan høste de samme, fristende fruktene, er sirkelen sluttet.
Noe godt kan komme ut av landslagets dårlige periode: Talentarbeidet kan igjen handle om å få unge spillere til å kjenne sine muligheter, før begrensningene introduseres.
FØLG NORGE - SLOVENIA I KVELD FRA KL. 20
Direkte naiv spillerutvikling
Det som har vært kynisk og riktig i toppen for en underdog som Norge, har vært direkte naivt i spillerutviklingen. Norge er et lite land som må være mer kreativt i talentarbeidet, og ha rom for flere spillere som tenker selv, enn store land som har større flater å velge fra.
For øvrig er det som om lenker løsner og frisk luft fyller lungene når jeg hører den nye generalsekretæren, Kjetil Siem, legge an til spøkefulle og offensive toner etter en uke hvor det har haglet med kritikk mot landslaget.
Kolossen NFF ser ut til å bevege seg i lengderetning.
NFF SVARER KLAVENESS: - Ikke god nok spillerutvikling
