Det var en rapport på 1987 sider som ble offentliggjort av Sir Brian Leveson i London torsdag. Kanskje burde det endelige sidetallet på rapporten om foreslått presseregulering vært 1984. Det er i alle fall et hørbart ekko av George Orwells roman om statlig overvåkning i kritikken man hører mot rapportens forslag. Men det er pressens eget synspunkt. Har den rett?
Tilsmusset pressefrihet
Britiske aviser er enige med hverandre om lite utover prinsippet om pressefrihet. Det er et prinsipp som er edelt nok på papiret og har vært voktet med nidkjærhet siden siste variant av pressesensur ble avskaffet i 1695. Men som edle prinsipper flest, kan også pressefriheten bli tilsmusset av aktører som benytter friheten til gjørmebad.
Det var dette som var den direkte opptakten til at Leveson-komiteen startet sitt arbeid i midten av juli i fjor. Nærmere bestemt var det oppstyret rundt søndagsavisen News of the World som lå til grunn. Det var en avis tuftet på store og oppsiktsvekkende oppslag. En viktig del av agendaen handlet om undersøkende journalistikk – å stille makten til ansvar – enten det handlet om politiske snarveier, korrupsjon eller sexskandaler.
LES: Alt om avlyttingsskandalen
Personangrep
Det store vannskillet inntraff i fjor, da omfattende telefonhacking ble avslørt med News of the World som oppdragsgiver. Avisen, underlagt det mektige medieimperiet til Rupert Murdoch, hadde ikke bare tappet opplysninger fra offentlig kjente personligheter, men også fra vergeløse privatpersoner.
Det mest symboltunge var forsøket på å tappe informasjon fra telefonen til skolejenta Milly Dowler, som var bortført og drept. Journalistisk praksis var for lengst passert vrengebildet av undersøkende journalistikk.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Illojale politimenn og politikere
Spørsmålet om presseregulering handler imidlertid også om andre dimensjoner enn avlytting, og det er mange tråder nøstet sammen i denne ukens debatt i London. Komiteens mandat var å undersøke kultur, praksis og etikk i media, med særlig vekt på forholdet mellom presse, det offentlige, politiet og politikerne.
Politiet er berørt i den forstand at illojale tjenestemenn ved flere tilfeller har solgt fortrolig informasjon til pressen. Men det er innenfor politikken at vi finner de fleste knutene å knytte opp. Blant de siktede i den pågående rettsprosessen mot tidligere redaktører i News of the World er Andy Coulson, som senere ble statsminister David Camerons kommunikasjonssjef, og Rebekah Brooks, som har vært jevnlig gjest hos familien i velkledde landsens middager.
LES OGSÅ: Slik ser Murdoch-imperiet ut
Over de to, på toppen av medieimperiet News International, svever Rupert Murdoch som et spøkelse. Har politikere kunnet avtale støtte fra sentrale aviser, mot politiske beslutninger i tråd med avisenes ønsker? Og har personlige bånd gitt innsikt i informasjon som ikke skulle vært offentlig tilgjengelig?
Tabloidpressen styrer
Saken med News of the World treffer Camerons parti og regjering midt i ryggtavla, men usunne relasjoner og skjeve maktforhold mellom politikere og presse er et gammelt fenomen i Storbritannia, hvor man har klokkertro på myten om at tabloidpressen styrer opinion og valgvinder. Kanskje er politikerne i ferd med å frigjøre seg fra omfavnelsen av tvilsomme avisredaktører og eiere. Diskusjonen rundt Murdochs innflytelse over britisk politikk – og utspørringen av ham i en parlamentshøring i fjor sommer – tyder i alle fall på det.
Men når det gjelder selve pressefriheten, som er kjernen av denne ukens debatt, kommer rapporten med helt konkrete forslag. Det handler blant annet om et uavhengig tilsynsorgan som skal ta tak når pressen har gått over streken i informasjonsinnhenting og personangrep.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Kritisk til ny presselov
Forslaget får bekymrede rynker frem i pannen hos statsminister Cameron, og pressen selv er overveiende kritisk. Noe av problemet i Storbritannia er at offentligheten er fragmentert og spillereglene forskjellige. Spennvidden i tenkemåte er tilsvarende stor.
Mellom fornemme kvalitetsaviser og folkelig tabloidstoff renner en felles nyhetsstrøm, men fiskeredskaper og arbeidsform har lite til felles på hver side av elven. Det er en av grunnene til at selvregulering gjennom den såkalte Press Complaints Commission (jamfør Pressens Faglige Utvalg) har vært svak og ineffektiv.
LES OGSÅ: Nye bevis i avlyttingsskandalen
Delt regjering
Spørsmålet om presseregulering kommer til å bli en varm potet i den britiske koalisjonsregjeringen, der meningene er delt mellom konservativ skepsis og Liberaldemokratenes støtte til et sterkt kontrollorgan.
Politikerne kan dessuten fort kaste stein i glasshus i denne saken. For tre år siden raste den såkalte frynsegodeskandalen i Parlamentet. Avsløringene av underslagene bygget på en harddisk med fortrolig informasjon, formidlet av en illojal ansatt i Westminster. Er det en strammere regulert presse man ønsker seg, bør ikke barnet som heter «la makten stå til ansvar» kastes ut med badevannet.
