Når en charterlast med finnmarkinger i dag entrer Løvebakken for en fiskeripolitisk protestaksjon klokken 13 mandag, bør busslaster med sympatisører fra Grorud, Drammen, Holmenkollen og Grünerløkka kjenne sin besøkelsestid.
For dette angår deres fremtid i likhet med fremtiden til kystsamfunn i nord. Det store slaget handler om råderetten over våre felles fiskeressurser og om vi og fremtidige generasjoner får beholde fiskemilliardene som nasjonens arvesølv.
Tidsavgrensing for fall
Ville vi uten nevneverdige protester godtatt en politikk der kontinentalsokkelen ble gitt bort til noen få industriselskap og privatpersoner og fremtidens oljefond havnet på kontoer i utenlandske skatteparadis? Neppe.
Når det gjelder våre felles fiskeressurser lees det knapt på et øyelokk. Solberg-regjeringen foreslår nemlig i sin regjeringserklæring å oppheve tidsavgrensingen på 25 år for eierskapet til fiskerettighetene, det vi kaller kvoter. Riktig ille blir det når den samme regjering også foreslår en oppmyking av deltakerloven, som ble innført for å sikre at fiskerettighetene er forbeholdt aktive fiskere som er norske statsborgere.
LES OGSÅ: Her er kystaksjonen på plass
LES OGSÅ: Statsråden vil granske hvor Røkke leverer fisken
Offentlig kontroll
Å ha framsynte politikere som sikrer fellesskapets verdier for framtidige generasjoner er ingen selvfølge. Det finnes nok av eksempler på land som renner over av olje eller andre naturressurser, men som på ingen måte sikrer velferd og velstand til egne innbyggere. I Norge har vi vært usedvanlig heldige. Det er over hundre år siden Stortinget innførte hjemfallsrett for å sikre offentlig kontroll over fossefallene og det som viste seg å bli den enormt viktige vannkraften.
På 1970-tallet handlet dragkampen om en annen naturressurs – oljen. Sannheten er at vi var ubehagelig nær en situasjon der oljefeltene havnet på private hender. Takket være en årvåken Jens Evensen og andre fremsynte har Norge i dag kontroll over olje- og gassvirksomheten på norsk sokkel og milliardene renner inn i oljefondet.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Røkke og evigvarende kvoter
Vi har også tabbet oss ut. Tidligere i vinter kunne vi følge en serie reportasjer og artikler om hvordan laksegründere fikk konsesjoner mer eller mindre gratis uten noen tidsavgrensing eller hjemfallsrett og siden har solgt de videre med superprofitt. Datidens politikere så overhodet ikke potensialet i det som er dagens oppdrettseventyr.
Men ingen kan være i tvil om de svimlende verdiene av den evigvarende pengemaskinen som svømmer rundt i havet. Minst av alle Kjell Inge Røkke. Allerede i 2002 ble Røkke den største trålrederen i Norge da han fikk dispensasjon fra lovverket som hindret at fiskerettigheter ble konsentrert på få hender. I et jubileumsskrift fra Norway Seafood står følgende å lese: «Selskapet har store skjulte verdier i trålkonsesjoner anskaffet til en relativt billig penge». Selskapet selv vurderte altså trålkonsesjonene til over en halv milliard i skjulte verdier i 2005. Senere dette året gjennomførte de så norgeshistoriens største oppkjøp av fiskekvoter!
Røkkes langvarige og systematiske lobbyvirksomhet illustreres godt i en scene i dokumentarfilmen «Oljeberget». «Hvor mange båter har dere?» spør Jens Stoltenberg. «Vi har 18,5 trålkvoter» sier Røkke og forklarer videre at de ønsker å øke disse til 30, men at de da må få dispensasjon fra lovbestemmelsen som sier at ingen enkeltperson eller selskap kan eie retten til å fiske mer enn ti prosent av fiskeressurssene.
Ikke minst argumenterer Røkke varmt for betydningen av evigvarende kvoter. Stoltenberg fremstår tilsynelatende ukritisk til at store samfunnsverdier konsentreres ytterligere og at kontroll over fiskerettighetene forsvinner ut av fellesskapets skattkiste ved å gi evigvarende kvoter til noen få utvalgte. Dog stiller han et lite spørsmål rundt det med trålernes leveringsplikt til landanlegg, hvorpå Røkke forsikrer: «Forholder vi oss ikke til leveringsforpliktelsene – selvfølgelig ta fra oss kvotene!»
Det er nettopp dette som gjør folk i Finnmark og langs kysten rasende.
Milliarderverdier for millioner
For Røkke fikk det selvsagt som han ville. Både LO, Ap og Høyre sa ja, med svært aktiv drahjelp fra daværende fylkesordfører Helga Pedersen og Karl Eirik Schøtt Pedersen. «Det var en maktallianse av de sjeldne som lot Røkke i 2005 øke sin eierandel fra 19 kvoter til om lag 30 torskekvoter. Verdien av vedtaket var gigantisk», skriver VG i en reportasje i 2012.
Den samlede verdien på torskekvotene ble i artikkelen anslått til i underkant av fire milliarder kroner. Røkke kjøpte Westfish-Aarsæther-anlegget i Mehamn for ni (!) millioner kroner! Viktigst av alt; med på kjøpet fikk selskapet kontroll over nesten alle trålkonsesjoner i Finnmark. Det var de evigvarende fiskerettighetene som var Røkkes egentlig storfangst.
Håper på Venstre og KrF
Dette inntrykket blir bare forsterket av at Aker Seafood for tre år siden fikk tillatelse til å dele virksomheten i to. Denne kunstige og urimelige oppdelingen gjorde at landanleggene ble samlet i det ulønnsomme Norway Seafood ASA og trålerne og trålkonsesjonene havnet i det superlønnsomme Havfisk ASA. De siste tre årene har trålrederiet et akkumulert driftsoverskudd på rundt 260 millioner mens landanleggene hadde et underskudd på 31 millioner. For hver krone Røkke taper på land, så tjener han altså sju kroner til havs! Det blir derfor hult og urimelig at det er nettopp krav til lønnsomhet i landanleggene som er hovedargumentet når selskapet fritas for aktivitetsplikt og sentraliserer og legger ned virksomheten i blant annet vesle Mehamn.
Fisket er utvilsomt milliardindustri og en av landets største fornybare næringer. En næring som vil spille en avgjørende rolle i nasjonens fremtidige velferdsutvikling. Å beholde eierskap og kontroll over ressursene er av enorm strategisk betydning for landet. La oss alle håpe at Trine Skei Grande er godt forankret i den gamle Venstre-høvdingen Gunnar Knudsens kamp for hjemfallsrett og konsesjonslover og at hun tar seg en god prat med Knut Arild Hareide før saken avgjøres i Stortinget.
