Grubbegata burde vært stengt. Det var den ikke.
Gjerningsmannen kunne vært stanset tidligere. Det ble han ikke.
Flere sikrings- og beredskapstiltak burde vært iverksatt. Det skjedde ikke.
Dette beklager jeg.
Jens Stoltenberg var ikke forberedt på Gjørv-kommisjonens dyptpløyende kritikk. Det har vært tydelig helt siden rapporten ble presentert for drøyt to uker siden. I dag kom bekreftelsen fra Stortingets talerstol: Statsministeren hadde ikke ventet noe slik. Det var «tungt å ta innover seg funnene».
Mangelfull informasjon
Det er vanskelig å forstå at omfanget av svikten den 22. juli ikke gikk opp for Stoltenberg og hans apparat tidligere. Det er utrolig at regjeringen ikke reagerte på de mange varslene om sviktende beredskap før terroranslaget. Og det er like utrolig at han ikke forstod hvor omfattende svikten hadde vært før kommisjonen la fram sin rapport.
Minst like urovekkende er det at regjeringen kan ha gitt Stortinget mangelfull informasjon om 22. juli. Det er denne kombinasjonen som skaper presset mot Stoltenberg.
Rensende politisk ritual
I dag skulle han gjennomføre et rensende politisk ritual. Han skulle holde oppgjør med tidligere feiltakelser og mane til felles innsats for fremtiden. Det kom en beklagelse og det ble utvist handlekraft. Men mellom linjene aner man en viss uvilje mot å erkjenne til bunns hvordan det kunne gå så grunnleggende galt med det norske beredskapssystemet, med den politiske styringen Stoltenberg selv har stått i spissen for siden 2005.
Før dagens redegjørelse hadde det festet seg et inntrykk av en lite ydmyk statsminister. Etterpå kan man fortsatt spørre om unnskyldningen var uforbeholden nok og erkjennelsen av egne feiltrinn dyptgripende nok.
Overraskende spak opposisjon
Stoltenberg har ansvaret, og mener at han tar ansvaret. Men på konkrete anklagepunkter la han større vekt på alt det regjeringen har gjort, enn på å forklare dens unnlatelsessynder de siste årene – for eksempel etter 2007, da den fikk vite av PST at det var mer enn 50 prosent sjanse for et terrorangrep mot Norge i løpet av 3–5 år.
Likevel var opposisjonen overraskende spak. Dagens forestilling bar preg av at ingen ønsker politisk krise. Opposisjonen er klar over at en for krass kritikk av Stoltenberg vil slå tilbake på den. Og over at den viktigste jobben nå er gjennomføringen av beredskapstiltak som burde vært iverksatt for lenge siden.
Tidligere regjeringer har dessuten et medansvar for beredskapssvikten. Selv Siv Jensen lot derfor de hardeste ordene ligge da hun inntok talerstolen. Erna Solberg og Knut Arild Hareide var skarpere. Men ingen ser ut til å være på statsministerjakt i høst.
Saken går videre
Det underlige skjedde at Jens Stoltenberg faktisk framsto som den med dypest erkjennelse av alvoret i kommisjonsrapporten og av kompleksiteten i det arbeidet som nå skal gjennomføres. Mens Jens sto støtt – nok – i møte med salen, la opposisjonen en demper på sin kritikk.
Slik vil det ikke fortsette. Nå skal det borres videre i alle de vanskelige spørsmålene. Opposisjonen vil kjøre saken i Kontroll- og konstitusjonskomiteen i lang tid. Der kan Erna Solberg og Siv Jensen la andre gjøre grovarbeidet, og slik unngå at kritikken mot Jens kommer i rekyl.
Den lange valgkampen
Den lange valgkampen vil bli preget av det kommisjonen peker ut som hovedutfordringen: risikoerkjennelse, ledelse og gjennomføringsevne. Stoltenberg la mye kraft i et forsøk på å gjenreise tilliten til Arbeiderpartiet som landets mest styringsdyktige parti.
I dag var det ingen som utfordret ham direkte på dette. Men redegjørelsen var ikke sterk nok til å sette en stopper for spørsmålene som truer Stoltenbergs og Arbeiderpartiets selvforståelse.
Kontrollkomiteen vil gå inn i detaljene, spørre om ansvarsforhold og om hvem som visste hva. Men under alt dette ligger styringsspørsmålet: Hvem er best egnet til fylle Stoltenbergs teknokratord om «kompetent endringsledelse» med reelt innhold. Mye vil dreie seg om det framover.
