Jeg ble voldtatt i 1976, da jeg var seks år gammel. Først i 2011 var jeg klar for å anmelde, men saken ble henlagt som følge av norsk lovs foreldelsesfrister for seksuelle overgrep og drap. Slik startet mitt arbeid med å endre loven. Prosessen har vært lang, men samtidig er jeg ydmykt klar over at det er kort tid med tanke på hva en lovendring innebærer. Denne loven har stått siden 1902. Jeg ønsket rettferd for gutter og jenter som kommer etter meg, og det har vi nå fått.
Under åpen debatt på Stortinget 3. april ble lovendringen vedtatt, og justisminister Anders Anundsen vil innen juni påse at lovendringen trer i kraft.
LES OGSÅ: Nå skal barn utsatt for overgrep få raskere hjelp
Likevel vil jeg komme med viktige påminnelser. Det er viktig at alle skjønner hvilket ansvar vi har videre. Voldtekt og overgrep er et samfunnsproblem og vi kan alle gjøre viktige forskjeller.
Vi må tørre å snakke, tørre å dele, tørre å være kritiske i usikre situasjoner og tørre å ta eventuelle mistanker videre. Kun slik kan vi få bukt med tabuet rundt overgrep. Jeg kan ikke få sagt det ofte nok: Det er ikke vi utsatte som begrenser åpenheten, det er samfunnet vi lever i. En utsatt ønsker å snakke. Tør alle å snakke mer åpent, vil flere fortelle sin historie. Slik får de mulighet til rettferdig behandling av sak og få raskere tilbud om hjelp. Og like viktig, flere overgripere vil bli konfrontert.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Vil kjønnsfokuset til livs
Vi hører daglig om vold mot, voldtekt av og seksuelle overgrep mot kvinner. I hverdagslige samtaler og diskusjoner er kvinner og jenter de som er hyppigst og mest naturlig nevnt. Her mener jeg vi gjør en stor feil. Jeg ønsker gutter og menn inn i helheten i vår daglige prat om seksuelle overgrep. At vi ikke gjør det har en effekt som er vondere og mer omfattende enn vi tenker i en vanlig hverdag. Akkurat dette er en av mange grunner til taushet blant guttene.
Jeg kan vise til mange samtaler jeg har hatt med gutter og menn. Gutter som har skrevet sin historie til meg. Gutter som har blitt voldtatt og utsatt for overgrep. De fleste av dem har aldri fortalt til noen, mange av dem har kun fortalt til meg.
De går med et ønske om at noen får vite og at noen vil hjelpe. Men de vil ikke, tør og orker ikke å fortelle. En av mange grunner de oppgir er at de er gutter. Det er da hjerteskjærende og frustrerende å vite at selve opplevelsen av overgrepene, ettervirkningene, følelsene, tankene og behovene for hjelp er like.
Det er lite eller ingenting som skiller tanker og følelser i etterkant av overgrep, om man er gutt eller jente. Det er tråder mellom alles historier, vi forstår hverandre på grunn av felles erfaringer. Likevel kvier guttene seg mer for å fortelle. En forteller at han ble kalt «lite mandig» da han tok mot til seg og fortalte en venn om overgrepet.
LES OGSÅ: Svekket medborgerskap for voldtatte
Skadene er de samme
Min erfaring er at menn, av mange grunner, opplever det vanskeligere enn kvinner å fortelle at de er seksuelt misbrukte. Noen av årsakene kan være at menn tradisjonelt sett skal opptre som sterke og beskyttende, og følelsen av skam og ydmykelse sitter ofte dypt.
Mange av de som er utsatte menn i dag, var gutter da overgrepene skjedde. Vi lar oss lettere appellere til følelser når det er snakk om barn og unge. En liten gutt er et barn, akkurat som en liten jente er det. Barn opplever ofte ting likt. Som barn har vi ikke utviklet en faktisk forståelse av de seksuelle forskjellene mellom kjønnene. Det barn opplever ved å bli utsatt for seksuelle tilnærmelser fra en voksen er en overskridelse av kroppslige grenser og sterk trussel mot mental og seksuell trygghet i videre oppvekst. Opplevelsen tilføres et barn og denne opplevelsen dras med videre gjennom hele livet. Skadene er de samme, uavhengig av kjønn.
For meg understreker dette viktigheten av å se på seksuelle overgrep som et kjønnsnøytralt problem. Menn og gutter må inkluderes i hverdagstalen for å gi dem en følelse av at de er likestilt kvinnene i denne problematikken.
Å ikke la dem være en naturlig del av helheten mener jeg kan gi en større grobunn for å føle stigmatisering som utsatt. Og redselen for å føle seg stigmatisert vet vi er en grunn alene, også for kvinner, til å tie.
