Hopp til innhold
Kronikk

Lønseth faller for eget grep

Statssekretær Pål Lønseth mener media bommer i sin dekning av innvandringspolitikken. Men Lønseth sliter også med sine egne analyser, skriver Brynjulf Risnes, som var advokat for Maria Amelie.

Maria Amelie og pressen

Pressen var veldig opptatt av Maria Amelies skjebne, men, i følge statssekretær Pål Lønseth, lite opptatt av om hun virkelig var i livsfare ved retur til Hviterussland.

Foto: Johannessen, Sara / NTB scanpix

Justisdepartementets statssekretær Pål Lønseth (Ap) gir i en kronikk på Ytring uttrykk for at han savner «en kritisk distanse» fra journalistenes side når de dekker saker som omhandler enkeltpersoner.

I de sakene han selv trekker fram - Maria Amelie-saken og sakene med de lengeværende asylbarna - sliter imidlertid Lønseth selv nokså mye med analysen.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Ukloke valg, men det er ikke poenget

I pressens dekning av de lengeværende barna, savner Lønseth at det problematiseres «hvorfor disse familiene hadde fått avslag, hvorfor de ikke hadde etterlevet det negative vedtaket om å returnere eller hvorvidt de hadde framlagt riktige identitetspapirer.»

Grunnen til at journalistene ikke tar seg bryet med å liste opp foreldrenes synderegister, er ganske enkelt at det ikke er det som er poenget.

Brynjulf Risnes, advokat

Nå tror jeg ingen – verken journalister eller andre – er i tvil om at mange av foreldrene til de lengeværende barna har foretatt ukloke valg på vegne av sine barn og at også mange av dem har brutt norsk lovgivning. Grunnen til at journalistene ikke tar seg bryet med å liste opp foreldrenes synderegister (som de jo åpenbart kjenner) er ganske enkelt at det ikke er det som er poenget.

LES OGSÅ: Justisdepartementets upassende mediedressur

Poenget i disse sakene er nettopp spørsmålet om det finnes barn som er så integrerte i Norge at familien må få bli til tross for foreldrenes synder. Etter min mening er det da god journalistisk dekning for et nærgående portrett av et barn med Bergens-, Stavanger- eller Tromsødialekt.

Det er jo nettopp dette som er saken: Er dette barnet så integrert at hensynet til barnet i dette konkrete tilfellet veier tyngre enn innvandringsregulerende hensyn?

Misforstått om Maria Amelie

Når det gjelder Maria Amelie-saken beklager Lønseth at journalistene i for liten grad stilte spørsmål «ved om det virkelig var slik at hun var i livsfare ved retur til Russland.» Her mener jeg igjen journalistene hadde sitt på det tørre: Det var jo ikke det saken handlet om!

Hennes sak dreide seg utelukkende om hun gjennom nærmere ti års opphold, utdanning osv hadde fått en «særlige tilknytning til riket». I tillegg ble det vist til at hun hadde liten tilknytning til hjemlandet fordi hun hadde vært på flukt siden hun var 12 år.

Lønseth kan ikke anklage mediene for ikke å dele denne misforståelsen med ham.

Brynjulf Risnes, advokat

Min juridiske analyse på det tidspunkt – og jeg registrerte til min glede at mange eksperter var enige – var at Maria oppfylte kravene til «særlig tilknytning til riket» og skulle hatt oppholdstillatelse. Det må jo Lønseth kunne være uenig i. Det han derimot ikke kan gjøre er å framstille det som om saken handlet om hvorvidt det var farlig for henne i Russland.

Han kan heller ikke anklage mediene for ikke å dele denne misforståelsen med ham.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter

Hvem bestemte at hun skulle ut?

Nå er det likevel ikke slik at det var den juridiske uenigheten om begrepet «særlig tilknytning til riket» som opprørte folk i noen korte januardager i 2011. Det folk reagerte på var at hun nå - etter snart ti år i Norge – plutselig skulle arresteres, fengsles og sendes ut i hui og hast på grunnlag av en summarisk saksbehandling.

Dette hadde mange – inkludert Borgarting lagmannsrett – vanskelig for å forstå.

Her ligger også etter min mening det viktigste ubesvarte journalistiske spørsmålet i saken: Hvem tok egentlig den avgjørelsen?

I dag kritiserer også Ann-Magrit Austenå fra Norsk organisasjon for asylsøkere Pål Lønseths utspill. Les kritikken hennes her.