På lørdag spurte jeg Facebook-vennene mine hva de forbinder med navnet Michael Jordan. Jeg fikk svar som «enorm», «tidenes» og «gigant» - gjerne fra folk som ikke vet opp og ned på en basketball. Jeg tror aldri jeg har møtt noen som ikke har et forhold til Michael Jordan.
Men de færreste vet noe særlig mer enn at fyren var stor. Kanskje du husker et helt tiår hvor norske ungdommer gikk rundt med Chicago Bulls-caps. Kanskje du husker «Space Jam», hvor Jordan og Snurre Sprett slår monstrene fra verdensrommet med en dunk fra midtbanen. Morsom film, men langtfra noe som burde gi vanlige skielskere et høytidelig sus i stemmen over ti år etter.
Så hva er det egentlig med Michael Jeffrey Jordan?
Alltid best
La oss først dvele litt ved idrettsmannen Michael Jordan. Jeg får ofte spørsmål fra sportsjournalist-kolleger: Var virkelig Jordanså god? Svaret er enkelt – ja, han var så god. Han var alltid best, og var enda bedre når gjaldt som mest. «Det der var Gud forkledd som Michael Jordan,» sa legendariske Larry Bird etter Jordan satte sluttspillrekord med 63 poeng mot Boston Celtics i 1986.
De første årene var det spensten, elegansen og de spektakulære dunkene som fikk selv de minst sportsinteresserte til å skru på TVen. Han trengte egentlig ikke filmtriksene i Space Jam – når Jordan stakk ut tunga og lettet, visste alle at noe helt spesielt kom til å skje. Cristiano Ronaldo, som blir kalt et fysisk vidunder i fotballen, kan hoppe 78 centimeter over bakken med løpefart. Jordan ble målt til 108 centimeter i dunkekonkurransen i 1987, mens ryktene sier at han kunne hoppe opp mot 120 som 20-åring – nesten en halv meter høyere enn Ronaldo.
Da han ble eldre og spensten ble mindre, finpusset Jordan teknikken og holdt stand mot den yngre garde. Her om dagen måtte en av NBAs mest lovende unggutter, Michael Kidd-Gilchrist, slukøret innrømme at Jordan hadde slått ham i en duell én mot én – 49 år gammel og etter 10 år som basketpensjonist..
Tallene og statistikkene viser at han er tidenes beste spiller i en av verdens to til fem største idretter (avhengig av hvordan man måler idrettsstørrelse). Jeg mener det gjør ham til tidenes idrettsutøver, noen små hakk foran Muhammad Ali. Men det er egentlig ikke de kalde, harde fakta som definerer ham. Det er hvor bredt han har nådd.
Da Michael Jordan kom inn i NBA, var basket en idrett for amerikanere. Det var bare ti utlenlandske spillere i ligaen. I dag er tallet 89, og basketball er den største idretten i alt fra Litauen til Kina. De fleste er enige om at det er mye takket være én mann. Jordan har 22 millioner Facebook-fans, bare slått av Cristiano Ronaldo, David Beckham og Lionel Messi. Skofirmaet hans omsetter for 10 milliarder i året. Det kan ikke kun være et resultat av en flink idrettsmann i en nisjeidrett. Det som har nådd langt utenfor basketens verden, er legenden og historien om Michael Jordan.
Mannen med dollargliset
Historien starter allerede på high school, da 15 år gamle Mike Jordan, tro det eller ei, ble vraket fra skolelaget sitt. De fleste ville gitt seg, fortelles det i motivasjons- og selvhjelpsbøkene, men Jordan skrev opp treneren på lista over de han skulle ta hevn over – sammen med den stakkars spilleren som ble valgt foran ham.
Michael Jordan skal ifølge ryktene ha hoppet opp mot 120 cm over bakken med løpefart. Det er nesten en halvmeter bedre enn rekorden til Cristiano Ronaldo.
En historie fra Bill Simmons' the Book of Basketball forteller det meste om Jordans vinnervilje og killerinstint: I 2001, da han hadde lagt opp for andre gang, trente Jordan med blant andre unggutten Paul Pierce. Pierce traff en del skudd og begynte å slenge kommentarer av typen «dette er vår liga nå, du er for gammel». Jordan bare smilte lurt, men treneren til Pierce gjorde store øyne. Han dro unggutten unna. «Aldri snakk til ham. Hører du? Det der er den eneste fyren du aldri må snakke dritt til». Vi snakker altså her om 39 år gamle Jordan, som på det tidspunktet hadde vært pensjonist i flere år. Bare tenk hvor fryktet han var på sitt beste.
Da Jordan ble valgt inn i basketballens «Hall of Fame» for tre år siden, brukte han takketalen til å liste opp alle de som hadde tvilt på ham. Han ville takke dem for at de hadde gitt ham, som han sa, «wood in my inner fire».
Jordan var hjerterå mot medspillere også. For han var langt fra noen engel. I boka «The Jordan Rules» fra 1991 beskrives en kompromissløs bølle som slår til lagkamerater i ansiktet og ødelegger selvbildet til de svakeste på laget. Han kalte konsekvent lagkameratene for «my supporting cast» på pressekonferanser. Jordan var også en notorisk gambler, og konspirasjonsteoretikerne mener han egentlig var utestengt for gambling – under bordet – da han tok en ettårig pause fra ligaen på midten av 90-tallet. Senere har han blitt en kompromissløs businessmann – han nektet blant annet å støtte den svarte demokraten Harvey Gantt fordi «også republikanere kjøper basketsko». Han har flere ganger blitt omtalt som notorisk utro.
Men han slipper unna med alt, og i offentligheten har han alltid vært mannen med dollargliset. Han er rett og slett en kul fyr. Da Jordan stod på straffelinja i en kamp mot Denver, sa han tørt til unge Dikembe Mutombo: «Hey, rook... Bet you can't do this». Før han lukket øynene og senket straffeskuddet i blinde, bare for å vise at han kunne. Jordan var så kjapp, så morsom og så gjennomkul at han ble den første svarte idrettsstjernen som ikke var definert av hudfarge. Michael Jordan var så elskverdig at han bare var Michael, hele USAs Michael. Det i seg selv er en prestasjon.
Det globale gjennombruddet
Jordans globale gjennombrudd kom i 1992. For første gang fikk proffspillere delta i OL, og Jordan var kongen av lekene, enten han spilte poker til 04.00 om natta eller fikk spørsmål fra kinesiske journalister om hvordan det føles å være Gud.
For Jordan betød OL også nok et skomarked som åpnet seg. For det er umulig å skrive om Michael Jordan uten å skrive om sko. Før Jordan var basketsko bare sportssutstyr. Så kom de første Air Jordan-skoene fra Nike – bannlyst av NBA fordi de var for flashy – og plutselig var basketsko mote (likevel blir det feil å kalle Jordan et «moteikon» etter å ha lest bloggen «What the fuck is Mike wearing»). «Be like Mike» ble et slagord som solgte for milliarder.
Skoimperiet har gjort Jordan til en av idrettens mest vellykkede businesmenn. Han eier seks restauranter, en bilforretning, et motorsportlag og basketlaget Charlotte Bobcats (et av tidenes dårligste NBA-lag, men likevel). Ifølge Yahoo Sports tjente han nesten en halv milliard i fjor bare på sponsoravtaler – bare bokseren Floyd Mayweather tjener mer av dagens aktive idrettsutøvere, rimelig vanvittig med tanke på at det er 10 år siden Jordan sluttet å spille.
Men Jordan har enda en side, en alvorlig side som gjør ham uinntakelig på toppen av idrettsverdenen. I 1993 ble faren, James Jordan, brutalt drept av to ungdommer. Jordan hadde hatt et nært forhold til faren – James var blant annet grunnen til at Michael stakk ut tunga når han dunket – og Jordan var sønderknust. Farens død var en av grunnene til at Jordan la opp og begynte å spille proffbaseball (oppsiktsvekkende godt, faktisk). I 1995 var han tilbake, og alle basketfans husker bildene av Jordan som strigråter med NBA-troféet i armene. Det var farsdag, og Michael hadde vunnet pokalen for sin far.
Alt tatt i betraktning er det kanskje ikke så rart at vi vet hvem Michael Jordan er. Han er tidenes største idrettsutøver på banen, og tidenes største idrettsutøver av banen. Én vi alle kan identifisere oss med, og samtidig én som er så uoppnåelig at vi bare kan drømme om å «Be like Mike».
