Denne kronikken er et svar på Mímir Kristjánssons kronikk «Hundegalskapen».
Mímir Kristjánsson synes å mene at engasjement for dyrs rettigheter er «farlig» – i alle fall hvis det er stort nok til å få en opp av sofaen og ut i gaten for å tenne et lys.
Han skriver i moralsk indignasjon over at mennesker har stilt opp til minnemarkering i protest mot at en hund ble skutt i magen av en person som utbasunerer at han vil gjøre det samme igjen. Kristjánsson sier at han «aldri kan forstå» de som velger å markere sin støtte til dyrs rettsvern mens «barn og kvinner skytes over hele verden».
Hvor langt strekker den moralske indignasjonen seg? Kan han forstå de som velger å se på fotball, besøke Høstutstillingen eller drive slektsforskning «mens barn og kvinner skytes»? Eller er det kun engasjement for andre skapninger som er en aktivitet utenfor det politisk korrekte selskap?
Hitler debatten
Enhver bør holde seg for god til å bruke humanitære tragedier i forsøk på å kvele annet viktig engasjement. Det sparer ingen liv i krigssoner at flere mennesker opptrer likegyldige overfor mishandling av dyr. «Hvorfor bry seg om X, når Y lider» er et utbrukt debattgrep, som i de fleste tilfeller kun er ment for å stagge et engasjement man er uenig i.
For på tross av Kristjánssons beskrivelser av egne følelser overfor barndommens hunder, er det liten tvil om hvor ille han synes engasjement for dyrs rettigheter er. Både Hitler og Breivik trekkes opp av hatten i et skammelig forsøk på å få folk til å skjemmes over at de innser at dyr også er levende vesener som fortjener respekt.
Kristjánsson mener at «vår nære historie er full av groteske eksempler på at en rørende omsorg for dyr kan gå hånd i hånd med brutal antihumanisme». Men også omsorg for kone, barn, venner, slektninger og landsmenn kan gå «hånd i hånd» med brutal antihumanisme.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Feilargumenter
De tre eksemplene Kristjánsson bruker som begrunnelse for sin hypotese er enten feil eller feilslåtte:
At en israelsk veterinærstudent prøver å redde en skadet ugle gjør ham verken til en «brutal antihumanist» eller ansvarlig for sin regjerings handlinger. At alt brukes i mediekrigen av partene i en militær konflikt er gammelt nytt.
Fra 22. juli vet vi heller ingenting om Breiviks «omsorg» for dyr – i stedet vet vi at dem som arbeider for dyrs rettigheter sto på hans liste over folk som ikke burde leve.
Hitlers omdiskuterte diett har også lite med saken å gjøre, og også han «tålte» som kjent urett mot både dyr og mennesker.
Det brennende huset
Kristjánsson trekker også frem «hvem vil du redde»-klisjeen. Valget i Kristjánssons verden står mellom din hund og en «rom-tigger», og roper du ikke umiddelbart ut det svaret Kristjánsson vil ha, er du i «farlig farvann».
Men det farlige farvannet er det spørsmålsstilleren som svømmer i. Det er ham som skal kreve svar fra deg dersom du har medfølelse for andre enn dem han selv har godkjent. Dette spørsmålet tjener ett formål: Å bevise at dyr har lav verdi – og dermed rettferdiggjøre utnytting og likegyldighet overfor dem.
Sannheten er at vi ikke gjør moralske valg i ekstreme situasjoner. Kanskje løper vi ut av det brennende huset og redder bare oss selv i ren panikk. Kanskje holder vi hodet kaldt og klarer å få med oss alle tre barna og hunden (som før øvrig fikk oss oppmerksomme på brannen i første omgang), mens vi ringer Brannvesenet og får vekket naboen. Det kan ingen av oss si før vi er der, i situasjonen. Spørsmålet bør ikke være hvordan vi tror vi vil handle i panikk, men hvordan vi oppfører oss mot andre når vi logisk kan vurdere hva som er riktig og galt.
En rett vi tar oss
Per i dag sier vi som samfunn at det er riktig at dyr juridisk sidestilles med livløse ting, og at vold mot dyr sidestilles med skadeverk. Og det er det mange som reagerer på. Hvorfor reagerer ikke Kristjánsson på det? Trollet kommer ute av esken lenger ned i kronikken. Her hevdes det at de blant oss som lever av å slakte dyr «er aller mest glad i» dem. Dette er en udokumentert påstand, men det retoriske poenget er at den eneste rette plassen for et dyr er som bruksgjenstand: «dyrene er til for å tjene et formål for mennesker».
Rent biologisk er dyrene imidlertid til for seg selv. Mennesker har ingen gudegitt rett til å utnytte, plage eller drepe – det er en rett vi tar oss fordi vi har makt til det. Og det er en omdiskutert rett som mange mener vi ikke burde bruke slik vi i dag gjør.
«Når dyr sidestilles med mennesker, forvitrer også menneskeverdet», påstår Kristjánsson, og går videre til å hevde at dyrene ikke heves, men at mennesket automatisk senkes i verdi dersom vi tar mer hensyn til dyr.
Empati gir respekt for liv
Med et tankesett hvor dyr sidestilles med ting, tror man kanskje dette. Men når man innser at dyr ikke er «ting», er det ikke det minste farlig å erkjenne at deres smertefølelse er like pinende som vår smertefølelse, deres frykt er like skremmende som vår frykt og deres glede er like sprudlende som vår glede. Dette er faktiske, biologiske forhold – som noen fortsatt dessverre ønsker å se bort ifra.
Det som er farlig for mennesker, er tankegangen som sier at stolen og hunden er nærmere hverandre enn hunden og mennesket. Den tillater oss også å behandle hverandre «som hunder» dersom det skulle tjene noens formål. Sammenhengen mellom vold mot dyr og vold mot mennesker er veldokumentert. Empati med dyr skaper derimot respekt for liv.
«Det moderne demokratiet er basert på at mennesket står i en særstilling, som noe ukrenkelig», skriver Kristjánsson. At menneskeliv bør være ukrenkelig er viktig i seg selv. Men om man samtidig mener at det moderne demokratiet er avhengig av at vi utnytter, dreper og piner dyr for å opprettholde vår egen fortreffelighet, er det noe alvorlig galt. Hvorfor ikke prøve å se om medfølelse for de svakeste, dyrene, tvert imot vil hjelpe oss å skape et bedre samfunn? Det skader jo faktisk ingen.
