Jeg strakk meg etter Bibelen her en dag, og la plutselig merke til at jeg hadde satt den feil vei, med bokryggen vendt innover, i bokhylla kvelden før. Og jeg måtte skamfull innrømme at det ikke var helt tilfeldig. Vi skulle nemlig ha gjester.
Og det var da en god grunn, tenkte jeg. Ikke fordi jeg ville skjule at jeg leste bibel, men fordi jeg ikke orket å forklare meg. Det er nemlig noe med dette. Hvis jeg sier jeg er kristen så føler jeg at jeg skylder en forklaring. Dersom jeg skal ha en viss type gjester på besøk, så rydder jeg altså bort ting som kan stemple meg som irrasjonell: Bibel og psykofarmaka. Ja, og dameblader.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook
Forklaring skyldig
Er man religiøs blir man automatisk forklaring skyldig. Er jeg en av de konservative, homofiendtlige fanatikerne? Med lengsler tilbake til 50-tallet, da kvinner var på sin rette plass, og verden fremdeles sto til påske?
Det blir litt som å være muslim på landsbygda. Man blir fort «en av disse Mullah Krekar-ene». Så må man bruke tid og krefter på å brøyte seg gjennom terroristanklager: «Neida, jeg er ikke for hellig krig. Jeg er ikke homofiendtlig eller kvinnefiendtlig». Man må feie bort så mange forbehold at man til slutt har glemt hva man egentlig skulle si.
Hvis man er kristen blir man fort den kristne i debatten, fremfor en likestilt debattant. Selv om man argumenterer på etisk bærekraftige premisser, så blir argumentene ofte anklaget for å ha et religiøst utgangspunkt som ikke passer i en sekulær stat.
Fargeblindt
For å ta et eksempel fra et aktuelt tema som man egentlig ikke bør puste på, hvis man samtidig er kristen: Reservasjonsretten. Å hoi! Her er det enten eller. Enten er man klar motstander av reservasjonsretten, til tross for ens personlige tro, og da må man ofte brøle litt ekstra høyt for å understreke dette i samsvar med flokken. Eller så er man kristen, i bås med homofiendtlige sangevangelister for Israel og familieverdier: «Jo, men nå er jo du kristen, da».
Så stopper det opp. Debatten hviler fargeblindt på sort-hvite premisser.
Så hvorfor ikke gjøre det enkelt for seg selv? Skjule alt som kan avsløre at man er kristen eller gal: Bibel og psykofarmaka. Så slipper man alt maset. Og man kan mene hva man vil uten å måtte redegjøre for hvorvidt man befinner seg under uheldig påvirkning.
Flau
Hvis jeg tenker sånn, så gjør kanskje andre det også, så jeg tror mange unge er flaue for å si at de er kristne. Setningen er flau nok i seg selv: «Jeg er kristen». Kunngjøringen snakker Kristiansand-dialekt. Og ikke tale om at man vil assosieres med den gjengen som sitter der og fører bønnelister over potensielt fortapte sjeler som uten forbønn seiler den retningen det går – rett ned i avgrunnen. «Få deg bølgepermanent og flytt til bedehusland!» ser man for seg at folk tenker. Snur man Bibelen slipper man dette stresset. Kommunisten i en fascistisk stat blir ikke sanksjonert hvis ikke Gestapo oppdager Maos lille røde i nattbordskuffen. Da blir man i hvert fall ikke en synlig trussel mot regimet.
Er man en med bibel på nattbordet, og samtidig deltar i politikken, oppstår automatisk en forventning om at meningene kommer kjørende med en campingvogn full av dogmer som truer fornuft og fri tanke, på slep. Såfremt man ikke bruker en hel masse krefter på å ta avstand fra typisk kristen-kristne holdninger. Og selv deretter må man kjempe litt ekstra hardt for å vise sympati med Palestina og jevnlig utbasunere feministiske holdninger. For å vise at man er på riktig side.
Denne kronikken (som fortsetter etter videoklippet) er utgangspunkt for debatt i Ytring TV:
(Se hele debatten i NRKs programspiller)
Kamp mellom menigheter
Jeg er begeistret for ideen om at politiske forhold bør diskuteres uavhengig av religion. Å la etikken hvile på moralsk gyldige argumenter, framfor religiøse dogmer. Det er jo en forutsetning for enhver diskurs.
Problemet er når en ideologi helliggjør noen saker, gjør dem utilnærmelige, som selvrettferdige i en politisk diskusjon. Man rører ikke retten til selvbestemt abort. Den er like immun mot innsigelser som loven om at «du skal ikke drepe». Argumenter for ulike syn på fosterets moralske status blir ikke argumenter, det blir krenkende og anti-feministisk. Folk blir kollektivt snurte på en måte som skaper et samhold som aldri er tettere enn når man står samlet mot en felles trussel. Da kan man være sinte sammen. Argumenter for fosterets moralske status preller av, avvist som trussel. I samme grad som gubbeveldet i konservative menigheter en gang korset seg da Rose Marie Køhn ble utnevnt til biskop.
Det blir som å gå fra én menighet til en annen. Med like dogmatiske referanser i salmelignende kamptaler. Når ble «vil vi virkelig tilbake til middelalderen, eller 60-tallet pre-abortkampen?» argumenter med tilsvarende slagkraft som «nå går det mot Sodoma og Gomorra» har på bedehuset i indre strøk av Agder og Sunnmøre?
Dette er intet mindre enn en kamp mellom menigheter. Og den sterkeste blir toneangivende. Heretter trenger jeg kanskje ikke synde og sette Bibelen med bokryggen mot veggen, nå som jeg har skrevet en kronikken som forhåpentligvis gjør meg immun. Æsj, men jeg rydder nok bort både bibel og dameblader igjen.
Skjuler det i skapet, sammen med juleplata til Carola som jeg en gang fikk i vervepremie fra Vårt Land.
