Moten har en reell makt over mennesket. Den kan få folk til å forbruke mer enn de trenger. Den kan få dem til å glemme grunnleggende rettferdighetsprinsipper som en lønn det går å leve av og verdige arbeidsforhold. Den kan få forbrukeren til å overse forurensing og forringelse av natur og livsgrunnlag. Den gir næring til et av de største og sterkeste ønskene i mennesket – å være vakker.
Men betyr det at menneskene er ofre for motens makt for det? Nei. Den franske psykoanalytikeren Jacques Lacan sier at vi alle er villige deltakere i moten, drevet av behovet for integrasjon. Vi vil passe inn, derfor følger menneskene moten. Det er også menneskenes vilje.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Selvbilde
Ta bildet av idealkroppen i dag. En syltynn, men fortsatt sunn kropp med antydning til muskler. En kropp som det krever hard trening og strengt kosthold for å oppnå. Derfor vil også mange mislykkes. Konsekvensen er at mange blir misfornøyd med kroppen og får dårlig selvbilde i kjølvannet av det. Dermed kan idealet bli oppfattet som negativt og kritisert av majoriteten. Media og moteindustrien er hovedformidler av dette bildet. Det er de som prioriterer å bruke plass på det, og derfor får også de skylden for å skape idealet.
Men et viktig poeng her, som ofte blir glemt, er at moten ikke bare er en ytre faktor. Den opererer også på det indre planet i mennesket. Den er en deltagende part i bevisstheten og identitetsbyggingen, og det betyr at moten ikke bare kan påvirke selvbildet, men at selvbildet også kan påvirke moten. Den moderne kustuskroppen behøver ikke være tredd nedover hodene våre av media. Den kan også ha oppstått inne i hodene til menneskene selv og være et visuelt uttrykk for de personlige kvalitetene mange setter høyt i dag: det målbevisste, kontrollerte mennesket med den sterke viljen.
LES OGSÅ: Er forbrukerne virkelig maktesløse?
Plastilinklump
Se på historien. Idealkroppen har ikke alltid vært en struttende bønnespire. Kropp som et timeglass, kvinner med guttekropp, menn med bulende brune muskler, smale mannekropper, fete damer, små pupper, store pupper, lange ben, store øyne, blekede øyebryn. Det eneste idealtrekket ved kroppen som sies å være konstant, er at menn bør være høyere enn kvinner. Ellers er kroppen en plastilinklump som blir modellert og smykket alt etter tidsrommet den lever i.
«Det egentlige innhold av klesdraktbegrepet er menneskekroppen. Det er skjebne i en kropp. Det er ikke bare folk med store hoder og spede lemmer, med brede skuldre og smale hofter, med høy barm og bred bak. Det er også noen som har og vil ha det motsatte. Og hvis kroppen ikke passer til klær man har, blir den laget om. Det faste arkimediske punkt er hverken kroppen eller klærne. Det er moten.» Dette skrev den danske kunstpedagogen Rudolf Broby-Johansen i boken Kropp og klær på 1950-tallet. Det kan høres ut som Broby-Johansen sier at moten er det eneste faste holdepunktet her, men det er ikke synonymt med at moten er konstant. Det betyr heller det motsatte. Moten er det eneste sikre beviset på at alt er foranderlig.
Respons
Behovet for å modellere seg er konstant. Behovet for å imitere bildet av idealmennesket er konstant. Behovet for å tjene penger i moteindustrien er konstant.
Det som forandres, er bildet av idealmennesket. Hvorfor? Jo, fordi bildet forandrer seg med de evig foranderlige tankestrømmene i samfunnet. Tankene tenkt av menneskene selv.
Under antikken var det greske idealet en sunn sjel i et sunt legeme. De draperte klærne føyde seg naturlig etter kroppen. Da maleren Peter Paul Rubens malte idealkvinnen som rund og god på 1600-tallet sies det å være en reaksjon på krigene som herjet der ute. De magre tidene fostret den velfødde kvinnen som ideal. Etter den franske revolusjonen kastet folket korsettene på dør. Nå var en mer demokratisk drakt på vei. Nyklassismens frigjørende Jane Austen-kjoler med høye liv og gode pustemuligheter ble in. Bildet av idealmennesket følger hele tiden menneskenes tanker, ideer og refleksjoner over hva som skjer rundt og med dem. Moten er i bunn og grunn en respons på hva menneskene driver med. En visuell respons som viser og uttrykker mennesket som det bevisste sosiale vesenet det er.
LES OGSÅ: Ett år uten klær
Avlytting
Det er dette moteindustrien responderer på. De avlytter kommunikasjonslinja mellom menneskenes indre og ytre jeg. De ser og tolker hva som skjer i og med oss og gjør big bisniss ut av det. Det er en symbiose mellom dem – som i lav. Hvem som er soppen eller algen, er ikke viktig her – det er dualismen, samspillet, deltakelsen, men også det felles ansvaret det innebærer.
Både menneskene og industrien har et ansvar for konsekvensene av både moteproduksjon og -forbruk. Det er indre krefter og behov i mennesket det hele starter med. Men det er en menneskedrevet handling der kreftene har blitt så store at selve systemet som handlingen har skapt, ser ut til å ha blitt en kraft i seg selv. Menneskenes små indre monstre – som grådighet og forfengelighet – har vokst til noe større det er vanskelig å ha kontroll på. Dermed ser industrien ut til å være sterkere enn mennesket selv og menneskene framstår som slaver av moten – selv om det ikke er sant.
Dette er et utdrag fra «Kleskoden. Den nakne sannheten om moten» av Mari Grinde Arntzen, som blir gitt ut på Manifest Forlag i dag.
