De siste ti årene har vi i tømrerfaget opplevd en stor endring i folks holdning til svart arbeid.
Daglig er vi på jobber hvor det jobber tre arbeidere for 120-180 kroner timen. Mine ansatte snakker ofte med disse og får vite at de ofte har jobbet svart i mange år. I anbudskonkurranser vi er med i, ligger det alltid tilbud som er flere hundre tusen kroner lavere enn oss. Det er åpenbart at disse selskapene tjener på en jobb som ikke tillater minstelønn og forsvarlig drift.
Undergraver velferdsstaten
Årlig unndras det mellom 150 og 200 milliarder kroner fra statens skatteinntekter. Inntekter som skulle gått til veier, sykehus, skoler, vedlikehold og ikke minst lønninger. Dette er noe som burde bekymre flere. Vi er ferd med å undergrave sentrale funksjoner som skal danne grunnsteinene i velferdsstaten, bare fordi vi vil pusse opp badet litt billigere!
Det virker som om mange av oss alvorlig mener at det å betale skatt er et onde, og at personlig berikelse er viktigere, ja rett og slett vår rett, selv om det går utover fellesskapet. Det viktigste er at vår personlige frihet får vokse. Alt skal bli bra bare vi slipper å betale skatt på han som legger det nye gulvet i stua. Da kan vi plassere ungene våre på de fineste skolene og ha den fineste bilen, og ingenting er jo viktigere enn det.
Les også
Svart arbeid blir beskrevet i pressen som noe som foregår på store bygg utført av østeuropeiske bander, som tilbyr slavelønn til fattige arbeidere. Men i virkeligheten skjer dette like ofte hos naboen din. Eller kanskje også hos deg, hjemme i din egen stue. Dette er med på å gjøre klasseskillet større. Avstanden mellom oss og de som legger parketten vår blir større fordi vi ikke gidder å betale dem det de og staten vår fortjener!
Oss selv fremfor fellesskapet
Myten om den frie fortsetter å leve. Mindre skatt, billigere tjenester. Hvis vi gir mer til de rikeste så stimuleres tilveksten for alle, er mantraet i dag. Et amerikansk markedsmantra. Ønsker vi tilsvarende utvikling i Norge, hvor én prosent av befolkningen sitter igjen med nitti prosent av ressursene?
Det kan virke som om jo rikere vi blir, jo mindre viktig blir det å ta vare på de som faller utenfor. Dette fører til lavere skattemoral. Og veien blir kortere til rettferdiggjøring av typen "snekkerne får jo mer av meg enn de får i Polen". Man slutter å tenke på fellesskapet.
Hadde det ikke vært for skattepengene våre, hadde vi alle sittet i det som best kan beskrives som en gresk klemme, også her i det rike nord. Men det slapp vi. For med støtte fra en sterk og rik stat får de svakeste muligheter i harde tider og kommer raskere tilbake når økonomien går bedre.
Skryt av skattebetalerne!
Og her kan politikerne våre hjelpe til. De må skryte av skattebetalerne. Gi folk god samvittighet for å betale de ekstra tusenlappene for det nye kjøkkenet sitt. Vis dem at de bidrar til fellesskapet. Som ordfører skulle jeg rost skattebetalerne opp i skyene.
Men ros kan ikke sette en stopper for alt mannen i gata kjøper svart. Ola, Ahmed, Kari og Dilba kjøper svarte tjenester for utallige milliarder per år og det er i ferd med å bli en akseptert virkelighet. Risikoen for denne kriminaliteten er lik null.
Når skal dette få en konsekvens? En hel forside på VG om familieforsørgeren som måtte i fengsel på grunn av økonomisk svik hadde gitt resultater.
Som ordfører skulle jeg gjort det umulig å bruke svart arbeidskraft. I min kommune skulle skattemyndighetene lagt seg på hjul fra plankene ble kjøpt på Maxbo, til disse blir satt opp på veggen. De skulle sjekket hvem som setter dem opp. Registrert kjøperne. Slik kan man enkelt avsløre hvem som bidrar i form av skatt og avgifter. Ikke mange vil ta sjansen hvis risikoen var stor for å bli avslørt.
En ny gresk tragedie
Den umiddelbare trusselen ved at samfunnet taper enorme summer på denne kriminaliteten er innlysende. Et annet aspekt er tap av tillit når man med null i risiko kan være kriminell. Den tanken korrumperer oss åndelig som aktører i et større bilde over lang tid.
Se til Hellas. Der sier borgerne:
Vi betaler ikke skatt for å lønne en lege som skal ha en «liten konvolutt» for å ta deg inn til behandling. Vi betaler ikke skatt til plan og bygg som gir byggelov kun mot et «lite vederlag»
Hele tanken om vår velferdsstat er basert på tillit, tillit mellom staten og borgerne. At hver enkelt av oss ser seg som en aktør i et gjensidig avhengighetsforhold hvor målet er mest mulig velferd og glede for flest mulig.
Deler av våre konservative politikere støtter denne utviklingen og syns det er greit at ingen må stå til rette for ugjerningene.
Jeg mener vi nå burde ta en debatt om hvordan vi kan gjenreise tilliten mellom folket og staten hvis målet er å bygge ned offentlig velferd og styrke de sterkeste.
