Hopp til innhold
Kronikk

Berettiget sinne

Flere unge kvinner har rettet raseriet mot mistenkte i Sigrid-saken. De har rett til å være sinte, skriver Heidi Nordby Lunde.

Facebook-hets mot drapssikta i Sigrid-saka

Skjermdump fra Facebook-siden til en av de siktede i Sigrid-saken.

Foto: Skjermdump frå Facebook

I skrivende stund har over 6000 nordmenn sendt en kondolansemelding til Sigrid Giskegjerde Schjetnes familie i VG Netts kondolanseprotokoll. På Facebook har over 142 000 meldt seg inn i en minnegruppe, og ordet «Sigrid» trendet på twitter da nyheten om at hun var funnet drept og at mistenkte var arrestert i saken.

Dette vitner om et sterkt engasjement, og flere har tolket dette som et tegn på den varme og medmenneskelighet som finnes blant nordmenn.

Hvordan tolker de da sjikanen og drapstruslene fremmet mot de to mistenkte i de samme sosiale kanalene?

Truslene sitter løst

Det tok kort tid fra de redaksjonelt redigerte mediene hadde lagt ut så mye informasjon at noen som er aktive i de sosiale uredigerte mediene kunne identifiserte de mistenkte og brukte den enes Facebook-side og andre kanaler til å sjikanere og hetse. Aftenpostens kommentator Joacim Lund kalte det en moderne gapestokk, og oppfordret folk til å opptre like moderne som de mediene de kommenterer i.

Empati er ikke ensbetydende med 'Like' på englebilder og statusoppdateringer med 'hvil i fred' på Facebook.

Heidi Nordby Lunde, blogger og politiker

Sjikane, hets og drapstrusler er ikke noe nytt på Internett eller i sosiale medier. Det retter seg ofte mot enkeltindivider som har mot til å mene i offentlig debatt, eller grupper som påkaller kommentarfeltenes vrede. Kvinner og mennesker med minoritetsbakgrunn er overrepresentert. De trenger knapt uttale seg om ukontroversielle ting før sjikane og trusler sitter løst. Det blir sjelden viet så mye oppmerksomhet fra NRK Dagsrevyen og andre medier. Hvorfor?

Forståelig sjikane

Nå skal jeg på ingen måte forsvare drapstrusler eller sjikane. Jeg har likevel mer forståelse for at det rettes mot noen som er mistenkt for drap på en uskyldig ung jente med hele livet foran seg, enn den sedvanlige sjikanen av kvinner i media som for eksempel er så kontroversielle at de tar avstand fra voldtekt.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter

Når vi ser trangen til å dele hjerter, roser og virtuelle tårer, kaller ekspertene det et behov for å vise omsorg. Men empati er ikke ensbetydende med «Like» på englebilder og statusoppdateringer med «hvil i fred» på Facebook.

Straks mediene gjorde det mulig for publikum å identifisere de siktede ved navn, lukket de egne kommentarfelt for reaksjoner. De visste hva som ville komme.

Heidi Nordby Lunde

Det finnes mange empatiposører som skaffer seg velvilje gjennom sine tårefylte oppdateringer. Jeg skal ikke se bort fra at jeg selv har drevet følelsesmessig utpressing på samme måte. Men jeg vet også at engasjement av og til drives av rent sinne. Debatter om voldtekt for eksempel. Jeg vet hvem av mine venninner det angår. Det kreves år med trening for ikke å si det jeg egentlig mener om samfunn, kvinnesyn, politi og rettsvesen. Jeg går for å være over gjennomsnittet krass likevel.

Aldri greit med trusler

Sjikane og trusler er aldri greit. Reaksjoner i sosiale, uredigerte medier er som regel en konsekvens av hendelser i det virkelig liv – og ikke minst ansporet av såkalte tradisjonelle, redigerte medier. Sigrid-saken har ført til et helt enestående engasjement fra frivillige på alle nivåer. De såkalte redigerte mediene har fulgt saken tett siden Sigrid forsvant. Familien har selv uttalt til VG at Sigrid ble «hele Norges nabojente». Gjenkjenningseffekten var også en av grunnene til at nettopp mediene fulgte saken så tett. Gjenkjenningseffekt og høy medieoppmerksomhet er drivere for engasjementet i denne saken.

LES OGSÅ: Tragedie og håp i Sigrid-saken

Straks mediene gjorde det mulig for publikum å identifisere de siktede ved navn, lukket de egne kommentarfelt for reaksjoner. De visste hva som ville komme. Derfor spres sorg og sinne via uredigerte sosiale kanaler.

Engasjement ble mobb

Man skulle tro at samfunnsansvar var å presentere saker så godt som mulig, med nødvendig informasjon og mulighet for å svare på reaksjoner. Da hadde kanskje venner av den ene siktede sluppet å be Facebook om å stenge den åpne profilen hans. De moderate stemmene som advarte mot forhåndsdømming druknet i sjikane og trusler. De redigerte mediene har bidratt til å drive frem et engasjement som raskt snudde seg til å bli en mobb.

Empatiposering

VG har lagt til rette for en kondolanseprotokoll. Uten kommersiell interesse? Eller er behovet for å vise omsorg knyttet til mulighet for merkevarebygging eller antall treff? Hva skiller dem da fra den følelsesmessige empatiposeringen som er i sosiale medier?

Mange har kjent seg igjen i saken fra mediene i flere uker. Foreldre som er bekymret for døtrene sine. Vi som har gått alene hjem på det vi tror er trygge veier, men alltid med hjertet i halsen ved en hver busk eller mørke skygger som beveger seg. Venner av de som har opplevd at hjemveien ble den mest utrygge av alt.

De unge jentenes raseri

Det interessante med mange av reaksjonene i sosiale medier er at det har vært mange unge jenter som har uttrykt raseri. Som har kommet med sjikane. Som har skrevet trusler. For Sigrid var ikke et tilfeldig offer. En godt voksen mann med fysikk til å ta igjen blir ikke utsatt for «tilfeldige» handlinger.

Straks mediene gjorde det mulig for publikum å identifisere de siktede ved navn, lukket de egne kommentarfelt for reaksjoner. De visste hva som ville komme.

Heidi Nordby Lunde

De unge jentene føler avmakt. De har et raseri de ikke vet hvor de skal plassere. De vet de kunne vært Sigrid. Og klarer ikke lenger kontrollere. Da forsvinner anstendighetens filter. Da renner det over med det hjertet er fullt av.

De vet at de er Sigrid. Og dette er måten de utrykker det på. Jeg mener de har rett til å være sinte. Selv om jeg ikke står inne for hvordan eller hvor det kommer til uttrykk.