I morgen møtes delegater fra verdens stater, FN-organisasjoner og sivilsamfunnet til en konferanse i Oslo for å belyse de humanitære konsekvensene av atomvåpen. Et våpen som i sin virkning er helt forskjellig fra alle andre våpen. Formålet med konferansen er, på basis av eksisterende kunnskap, å diskutere hvilke følger atomvåpenbruk vil ha for helse, miljø, klima og samfunn på kort og lengre sikt.
Hvorfor er en slik konferanse nødvendig? Er ikke fakta allerede kjent? Vet vi ikke at atomvåpen gir katastrofale skader på mennesker og omgivelser? Har ikke den internasjonale avspenningen og de mange nedrustningsavtalene fått kontroll på atomvåpentrusselen?
19.000 kjernefysiske våpen
Sannheten er at disse våpnenes tilstedeværelse og horrible virkninger er i ferd med å gå i glemmeboken. Som Nordahl Grieg sa det: «Stilt går granatenes glidende bånd ...» Fortsatt finnes omkring 19.000 kjernefysiske våpen i verden, med en samlet sprengkraft 100.000 ganger de bombene som ble brukt mot Japan i 1945, tilsvarende et halvt tonn TNT for hvert menneske på jorden.
Mens engasjementet rundt atomvåpenspørsmålet var stort for 30 år siden, har oppmerksomheten rundt atomvåpen stilnet hen. Trusselen har fått noe umoderne over seg. Paradoksalt nok, siden den ikke har blitt mindre, men snarere større på grunn av flere atomvåpenstater og større sjanse for at våpenet vil falle i hendene på terrorister.
Katastrofe av uante proporsjoner
Nord-Koreas siste prøvesprengning viser at ikkespredningsregimet er satt under press. Ni land har per i dag atomvåpen i sitt militære arsenal, og flere har uttrykt ønske om å utvikle våpenet, hvilket øker faren for bruk eller ulykke. I dag er 2000 atomvåpen til enhver tid klar til oppskyting på få minutters varsel. Vi kjenner flere tilfeller da dette systemet ble satt i høyeste alarmberedskap på grunn av feil eller misforståelser. En feil som ville ha medført en katastrofe av uante proporsjoner.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Atomvåpen har en sprengkraft av en helt annen størrelsesorden enn vanlige våpen. De to atombombene som ble brukt mot Japan i 1945 drepte over 200.000 mennesker og skadet enda flere. Moderne atomvåpen er gjennomgående mange ganger kraftigere og har følgelig langt større ødeleggelseskraft.
Kjernefysiske våpen er laget for masseødeleggelse, først og fremst av sivile mål, som storbyer. De dreper alle mennesker som er nær nok, gjennom en dødelig kombinasjon av varme, trykk og radioaktiv stråling. Folk som befinner seg lenger borte, kan overleve den umiddelbare eksplosjonen, men svært mange vil ha alvorlige og sammensatte skader. Det vil dreie seg om brannskader, brudd, sår, krusninger, og indre og ytre blødninger. I Hiroshima hadde 70 prosent av de overlevende mekaniske skader, mange av dem med dødelig utgang.
Ingen hjelp
Mange vil også få organsvikt og dø i de første ukene, som følge av radioaktiv stråling. På lengre sikt vil den økte radioaktiviteten øke risikoen for kreft og andre sykdommer i befolkningen. Røde Kors sitt sykehus i Hiroshima behandler fortsatt overlevende og senere generasjoner for helseproblemer knyttet til den radioaktive strålingen bomben forårsaket i 1945.
I tillegg kommer langvarige miljøskader. Nyere forskning viser at selv etter en «begrenset» regional atomkrig, vil så mye støv virvles opp i stratosfæren at matproduksjonen i verden vil synke i årene etter. Årsaken til det er klimaendringer, spesielt i form av lavere temperatur. Dette kan innebære sultedøden for inntil en milliard mennesker.
Samfunnsmaskineriet
De voldsomme ødeleggelsene ved atomvåpensprengninger setter samfunnsmaskineriet ut av spill. Elektroniske systemer slås ut av en elektromagnetisk puls. Veier, kommunikasjon, vannforsyning og kloakksystemer ødelegges. Sykehus og helsepersonell nær sprengningspunktet rammes på linje med andre. Og ingen medisinsk infrastruktur er bygget for et skadeomfang av denne størrelse. I Hiroshima ble det rapportert om 25.000 alvorlige brannskader. I dagens Norge er det kapasitet til å behandle færre enn 100 slike skadetilfeller årlig.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Alle seriøse analyser konkluderer med at det vil være umulig å komme de skadde til unnsetning på noen effektiv måte. Antallet skadde og behovet for medisinsk behandling vil langt overskride det gjenværende hjelpeapparatets kapasitet. Selv lindrende behandling vil mangle og de aller fleste tilskadekomne vil være overlatt til seg selv og en pinefull død. Som representanter for helsevesenet og
beredskapsorganisasjoner må vi tydelig si fra at verken vi eller andre vil kunne lindre lidelsene etter en atomvåpeneksplosjon. Skadeomfanget vil være for stort, infrastrukturen vil være ødelagt, og hjelpeapparatet vil selv være rammet.
En humanitær plikt
Erkjennelsen av disse humanitære konsekvensene har fått den internasjonale Røde Kors- og Røde Halvmåne-bevegelsen til å oppfordre alle stater til å engasjere seg i arbeidet for en atomvåpenfri verden. Statene oppfordres til umiddelbart å starte forhandlinger, med sikte på en internasjonal rettslig bindende avtale som forbyr bruk av atomvåpen og forplikter til fullstendig avskaffelse av slike våpen. De mange grasrotorganisasjonene samler seg nå til en felles innsats for å få politiske ledere til å gå fra ord til handling.
Atomvåpen er i sin virkning helt forskjellig fra alle andre våpen. Det er bare atomvåpen som på få timer kan utslette hundretusener eller millioner av mennesker, lamme nasjoners infrastruktur, ødelegge basale ressurser for de overlevende og endre klimaet på jorden. En atomkrig har potensial til å utrydde livet på jorden slik vi kjenner det. Diskusjonen om atomvåpenets fremtid må ta utgangspunkt i den trusselen de utgjør for menneskeheten, ikke utdaterte sikkerhetspolitiske betraktninger og maktpolitikk. Derfor er konferansen i Oslo så viktig.
