Motivert av den pågående politikonflikten i Bergen – som jeg ikke vil ha noen mening om – vil jeg lufte noen generelle tanker om interne konflikter som fenomen i politiet.
Interne konflikter i politiet – store og små – er sannsynligvis flere enn vi liker å tro. Her er et mørketall det hadde vært nyttig å vite noe mer om. Uansett må det være lov å reise et par krasse spørsmål.
For det første: Er det flere og større konflikter i politietaten enn i andre etater og organisasjoner?
For det andre: Er interne konflikter i politiet en del av politikulturen?
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Lav terskel for konflikter
Det er tvilsomt om noen kan gi et pålitelig svar på disse spørsmålene. Likevel må det være lov å mene at i en hierarkisk oppbygget etat, med krevende oppgaver som opptar publikum sterkt, og som jevnt over har et hardt arbeidspress, er terskelen for konflikter av varierende størrelse noe lavere enn i mang en annen etat.
Gjennom et meget langt politiliv har jeg kunnet observere diverse interne konflikter. To ting har slått meg. Alle konfliktene har sannsynligvis vært unødvendige. Og: Veien fra en faglig uenighet til en intern konflikt kan av og til være relativt kort.
Kanskje bør det gjøres noe mer målrettet for å hindre interne konflikter i politiet. Konflikter som er kombinert med faglig uenighet og såkalte polititabber, koster.
Slitesterk tillit til politiet
Kostnadene, eller skadene, består først og fremst i at oppmerksomhet og energi trekkes bort fra politiarbeidet, til skade for publikum. Derimot har jeg mindre tro på at slike enkelthendelser svekker publikums tillit til politiet. All erfaring viser at den tillit som norske borgere har til sitt politi er usedvanlig slitesterk. Tilliten består uendret over tid så lenge publikum føler at politiet bryr seg om dem, og dukker opp når publikum trenger dem.
Såkalt varsling (whistleblowing) i politiet er av og til mindre vellykket. Årsaken er gjerne at varsleren velger å varsle utad, til mediene, i tillegg til å varsle internt, det vil si til høyere ledernivå, til verneombud, fagforening eller annet.
Jeg er ikke i tvil om at den politivarsler som velger å varsle internt, eventuelt til Politidirektoratet eller til Riksadvokaten, vil bli alvorlig lyttet til.
LES OGSÅ: Varsleren valgte å bytte jobb.
Politikonflikter er godt stoff
Går varselet derimot også til mediene, blir muligheten for en god løsning av konflikten sterkt redusert. Politikonflikter er godt mediestoff nettopp fordi de er politikonflikter. Nyhetshungrige medier er som katalysatorer i interne konflikter i politiet, særlig når meget alvorlige faglige tabber kan kombineres med den interne konflikten.
I slike tilfeller får mediene både i pose og sekk.
Forståsegpåerne dukker opp i avisspaltene, med sterke meninger, men svak faktakunnskap. Det hele kan gi en prosess mer eller mindre uten kontroll – og prosessen opprettholder gjerne seg selv en tid fremover. I verste fall er prosessen også selvforsterkende. Det samme er konflikten.
Tabber må granskes
På den annen side må vi akseptere at politikonflikter saklig sett kan være verdifullt mediestoff. Politiet forvalter mye makt og har vide fullmakter i samfunnet. Interne konflikter og angivelige alvorlige feilgrep i en slik etat har publikum et rimelig krav på å få kjennskap til, innenfor nøkterne og saklige rammer.
Når politiet har begått meget alvorlige tabber eller feilgrep, og man aner en underliggende konflikt, er det rimelig at saken granskes. Om granskingen skal utføres av det aktuelle politidistriktet eller av en granskingsgruppe utpekt av overordne hold, er et spørsmål om hvor viktig det er i den aktuelle saken å sikre objektiv nøytralitet.
Det byr neppe på særlige problemer. Gruppen bør ikke jakte på syndere, men avdekke årsaker, mangler, rutinesvikt og opplæringsbehov – alt med det siktemål å gjennomføre tiltak som skal redusere gjentagelse av de begåtte feilgrep.
Her bør overordnet myndighet vise en smule tålmodighet. Har man iverksatt en granskning, bør man så vidt mulig vente med tiltakene inntil granskningsrapporten har pekt på årsakene til «at det gikk galt». Det gir økt forståelse for de tiltak som eventuelt blir iverksatt.
Den skjulte fare
Riksadvokaten var derfor kanskje noe tidlig ute når han i den pågående Bergenssaken allerede har erklært at henleggelse i saker om mistenkelig dødsfall heretter skal skje på statsadvokatnivå og ikke på politinivå. Også politidirektøren var tidlig ute med å beslutte at det skal opprettes en særlig etterforskningsgruppe som skal ta for seg gamle henlagte straffesaker.
Det er etter min mening ikke grunnlag for å hevde at interne konflikter er en del av politikulturen. På den annen side kan det tenkes at konflikter i politiet er noe mer utbredt enn vi liker. Det reiser spørsmålet om man i etaten bør tenke litt forebyggende. Hvordan kan vi forhindre at vi på en ellers hyggelig politiarbeidsplass snubler inn i en konflikt? Særlig bør ledelsen stille et slikt spørsmål fra tid til annen. Samtidig bør man ha i bakhodet at enhver større og vedvarende saklig uenighet, eventuelt en begått polititabbe av det store format, kan ha en liten kime av konflikt i seg. Det dreier seg kanskje om å se den skjulte fare.
Jeg minnes at det for svært mange år siden var det oppstått en ubehagelig intern konflikt ved et mindre politikammer. Det ble trommet sammen til et allmøte. Det var spenning i luften, kanskje også ørlite aggressivitet. Da tok en eldre gråhåret overbetjent ordet, og uttalte med ettertrykk «Egentlig er vi kjekke gutter, alle sammen». Så enkelt, og så forløsende, kan det av og til sies.
