«Den mørke sannheten om Norge» engasjerer

I flere år nå har en nordisk eller skandinavisk bølge skyllet inn over Storbritannia.

Nordic Noir

Folk har slukt bøkene til Jo Nesbø og Stieg Larsson, og de sitter klistret til TV-skjermene for å få med seg serier som «Forbrytelsen», «Broen» og «Borgen». Selv statsminister David Cameron har erklært seg som fan av det nordiske mørke – «nordic noir» som det kalles her.

Den norske tv-serien «Mammon» er allerede annonsert som det neste tv-seerne her kan glede seg til.

Ellers handler det meste om pressedekningen av Norge og Norden om alt som er bra.

Velferd, natur, helsetjenester og små forskjeller mellom folk. En journalist i «The Times» fortalte meg i fjor at hun hadde ønsket å skrive en kritisk artikkel om manglende i norsk helsevesen satt opp imot den voldsomme oljeformuen, men redaktøren ville heller ha en positiv sak.

Pressedekningen ellers har en tendens til å handle om norsk black metal musikk, popduoer som lurer på hva reven sier og så videre.

Fått nok

Men – noen har fått nok – mer enn nok, av både skandinaver, nordmenn og glade-historier.

Frilansjournalist Michael Booth skrev tidligere denne uken i «The Guardian» en artikkel ved navn «Mørke land – den grimme sannheten bak det skandinaviske mirakelet», og har i skrivende stund blitt belønnet med 2816 kommentarer i kommentarfeltet, flere nordmenn, og mange er selvsagt ikke enig i det han skriver.

Artikkelen er så langt delt over 64.000 ganger i sosiale medier.

Booth åpner sitt avsnitt om Norge med å fortelle om det imponerende norske folk etter Utøya-massakren i 2011.

Veien er kort derfra til hans beskrivelse av islamofobiske strømninger, og om hvordan nordmenn ligner mer og mer på en gjerrig Onkel Skrue hvor vi sitter og tviholder på gullet vårt, redd for enhver som måtte dukke opp fra den store utenomverdenen.

Han poengterer hvor mange asylsøkere som nektes innreise til Norge, til landet som henter opp enorme mengder olje som vi selger verden over, mens vi skryter av all vår fornybare energi.

Han er ikke helt imponert – og ut fra responsen å dømme, var dette kanskje noe noen lengtet etter å lese – at historien om nordmenn nok handler om mer enn hvor vellykket alt er, og søken etter revens språk.

Edens hage med WiFi

Mang en brite vil snakke i rosende ordelag om nordmenn og skandinaver selv om mange sliter med å skille landene fra hverandre, men når man blir godt kjent med vedkommende kommer det frem andre ting.

Nordmenn snakker jo veldig mye om seg selv og der de kommer fra. De oppfattes ofte som uhøflige som ikke sier takk eller holder døren for andre, og oppleves av mange som introverte.

«Financial Times» beskrev Norge for et par år siden som «edens hage med trådløst nettverk».

Landet som har penger til alt, landet du kunne reise til under finanskrisen for å få oppleve rikdomsporno. «Alle vil være norske», men avisen fant også et bortskjemt folk, et folk som jobbet korte dager og lite, og var svært oljeavhengige.

Snowden og Melgaard

Så hva er aller siste Norge-nytt i Storbritannia? Jo, mannen som den britiske regjeringen mener truer rikets sikkerhet, Edward Snowden er nominert av norske politikere til Nobels fredspris. Med unntak av et par aviser, er de fleste britiske medier kritiske til offentliggjøringen av dokumentene.

Den kontroversielle kunstneren Bjarne Melgaard og hans installasjon som får det meste omtales som «rasismestolen» i mediene har også fått bred omtale. En stol hvis understell er en svart kvinne liggende i en ubekvem posisjon.

Norges EU-forhold gjennom EØS-avtalen dukker med tidvis jevne mellomrom opp i den evige debatten om britenes fremtidige forhold til unionen, men er gjerne omtalt som det Storbritannia minst ønsker seg i fremtiden.

At Norges statsminister var på besøk for noen uker siden, det skrev ingen om.

Og selvsagt har så godt som samtlige aviser i tur og orden hatt sin historie om at Norge har et regjeringsparti som Anders Behring Breivik var medlem av.

22. juli og terroristen er for øvrig et tema jeg som norsk journalist blir spurt om neste ukentlig av folk jeg intervjuer eller snakker med – og alle synes det er rart at det ikke lenger er særlig til tema i Norge lenger.

Barn- likestillings og inkluderingsminister Solveig Horne har ikke bare regjeringens lengste tittel, men er nok så langt den ministeren med bredest omtale i britiske aviser.

Etter sitt utspill i november om at gifte og samboende må ha flere stevnemøter eller «date-nights» nådde hun til og med forsiden på en avis, i tillegg til omtale i mange andre. Kombinert med at etternavnet hennes høres ut som det engelske ordet for «kåt» (horny) når det uttales på engelsk, hjalp trolig også på dekningen.

Artikkelen i «The Guardian» er del av en bok som heter «The almost nearly perfect people, the thruth about the Nordic Miracle», eller «Det nesten helt perfekte folk, sannheten om det nordiske mirakelet» på norsk, inneholder langt flere skråblikk om Norge, nordmenn og våre naboer. Det kan nok stikke litt i hjertet å lese det, men kanskje vil det være sunt også.