Da Norge ble satt på kartet

Med unntak av den årlige Fredsprisutdelingen og selvsagt 22. juli-massakren, er det ikke så ofte at Norge dukker opp blant hovedoverskriftene hos de store internasjonale nyhetskanalene og avisene.

At alt går godt i furet værbitt, aspirer sjelden til en spennende sak. Noen få saker når opp til å bli notiser, for deretter å bli glemt. Men at Norges statsminister setter seg alene bak et drosjeratt og freser rundt med en noe ustø fot på bremsepedalen, får det til å ta av.

This is the world calling

Telefonen på NRKs London-kontor ringte tidlig søndag ettermiddag, det var en av reporterne i BBC News, BBCs 24-timers nyhetskanal som ringte.

Ikke helt oppdatert muligens, for han spurte om Norges president hadde kjørt drosje i går natt.

Jeg forklarte at det var statsministeren det handlet om, og at selve drosjeturen skjedde for en stund tilbake. Og, det var ikke skjult kamera heller (noe britiske TV-seere åpenbart ikke kan få nok av, dersom man studerer programoversikten). Og nei, det er Arbeiderpartiet han leder, ikke de konservative. -Nei, jeg tviler på om opposisjonslederen kommer til å sette seg bak rattet på en buss som motangrep. «OK» sa han etter korrigeringene, «vi trenger å ha deg med i studio – snart – drosje er straks på vei.»

Og snart skulle BBCs to internasjonale kanaler på radio og TV be om det samme, hvor senere et australsk frokostprogram plukket opp saken, og tok kontakt. Det fantes vel ellers knapt et nettsted her i Storbritannia som ikke skrev om saken, med videoen fra Try Reklamebyrå som en del av presentasjonen.

David mot Goliat

Drosjesjåføren som kjørte meg til BBC var oppdatert på saken, og syntes det var en storartet måte å møte velgerne på. Men, han lo nesten på seg ribbensbrudd da jeg spurte om han kunne se for seg David Cameron, hans egen statsminister, gjøre noe lignende. Og her lå kanskje forklaringen på en del av fascinasjonen sett med britiske øyne.

Dagen derpå, mandag, frarådet ettermiddagsavisen «Evening Standard» på lederplass sterkt statsminister David Cameron fra å gjøre noe lignende. For det første ville han høres ut som en drosjesjåfør med altfor dyr utdannelse, og for det andre ville han være altfor liberal i meningene sine for passasjerene.

Scenarioet med David Cameron bak rattet i en drosje satte i gang en voldsom kreativitet hos vittige briter som boltret seg på nettet. «Hvis David Cameron ble bedt om å kjøre til Brixton (bydel øst i London med stor andel afro-karibiere) ville han sikkert fortelt om at han for fem-seks år siden snakket med en helt ekte svart mann», skrev en.

En annen skisserte følgende scenario i kommentarfeltet hos avisen «The Guardian»:

Kunde: Hei, jeg skal til Aldi (lavpriskjede)
Cameron: Aldri hørt om
Kunde: Det er en matbutikk
Cameron: Å ja, du mener Fortnum & Mason? (delikatessebutikk i London sentrum med røtter tilbake til Victoriatiden og med relativt stive priser)
Kunde: Å nei, ikke så luksuriøst
Cameron: Men, hva med Harrods? Marks & Spencer?
Kunde: Jeg går jeg
Og slik holdt de på.

Den besværlige folkeligheten

Avisen «The Times» fulgte opp saken på lederplass tirsdag. Der lekte avisen med tanken om at britiske politikere skulle prøve noe lignende, for å kurere seg for egen udugelighet og overeksponeringen. «Problemet er bare», konkluderte avisen, «at du må ha kjennskap til vanlige folk for å gjøre noe sånt.»

Britiske politikere er nemlig mer kjent på å skryte på seg å være folkelig, enn faktisk å være det.

Mange hevder å være glad i fotball, men går helst på polo- og cricketkamper. «Alle» elsker fish’n’chips, men spiser helst på dyre gourmetrestauranter.

Da nåværende utenriksminister William Hague ledet det konservative partiet, skulle han motbevise alle som sa han var så lite folkelig. Og hevdet likeså godt han drakk 14 pints (halvlitere) med øl HVER dag da han var tenåring. Han ble ikke trodd.

Og finansminister George Osbourne, med sine aristokratiske aner og arverett på et baroni, forsøkte også å folkeliggjøre seg selv. Rett før fremleggelsen av statsbudsjettet la han ut et bilde av seg selv på Twitter.

Bildet var tatt på kontoret i Downing Street nummer 11 hvor han satt og jobbet, med en hamburger som overtidsmat ved siden av seg. Dessverre for Osbourne, avslørt avisen «The Sun» at den såkalte hurtigmaten hans i virkeligheten var kjøpt på et gourmetsted, og kostet mange ganger prisen av en såkalt vanlig hamburger.

Rare lille Norge

Tilbake til Norge i de internasjonale nyhetene – det er gjerne kuriositetene som får plass. Da daværende miljøvernminister Thorbjørn Berntsen («leppa fra Grorud») i sin tid omtalte landbruksministeren i Storbritannia, John Gummer, som «den største drittsekken» han hadde møtt, (oversatt til «shitbag» i mediene her) – fikk det enorm oppmerksomhet.

Noen år senere kalte en av programlederne i det prestisjetunge aktualitetsprogrammet «The Today-programme» på BBCs Radio 4 en politiker for «you little shit», og vips ble hele historien hentet frem enda en gang.

Da Senterpartiets Gudmund Restad ble finansminister i Bondevik I-regjeringen i 1997 ble det flere oppslag på at Norge hadde en lensmann som styrte finansene. Lignende oppslag kom da en sosialist, altså Kristin Halvorsen, fikk samme post i 2005. Og at vi nordmenn har sett den noe antikvariske «Grevinnen og Hovmesteren» hver jul gjennom flere tiår, holdt også til et større oppslag på slutten av 90-tallet.

Rett sak til rett tid

Men, ikke i nærheten av oppmerksomheten rundt drosje-stuntet, og alle dets fasetter som ble rullet opp over flere dager.

Videoen av Jens Stoltenberg bak rattet i drosjeuniform var den mest sette videoen på BBCs nettsider hele sist søndag, og godt besøkt utover mandagen også.

Litt fikk da britene vite om Norge også – at det snart er parlamentsvalg, at Stoltenberg har sittet i åtte år, hvordan han sliter på meningsmålingene, at noen av passasjerene var betalt for å bli med i en PR-video – og som jeg har blitt spurt om et par ganger, «har dere virkelig egne uniformer til drosjesjåførene?»

Det skal sies at Jens Stoltenberg, Kjetil Try og hele resten av apparatet bak stuntet traff godt hva utenlandsk oppmerksomhet angår. August er den store feriemåneden både her og i størstedelen av Europa. Mediene har følgelig agurktid, eller «silly season» som britene enda mer treffende kaller det.

Så det har ikke bare vært statsminister med bijobb som drosjesjåfør i nyhetene her den siste tiden.

Det har vært liverapportering fra pandafødsler, uendelige vinklinger på været og tidvis enorme oppslag på hvem som skulle ha hovedrollen i neste runde av TV-serien Dr. Who osv.

Oppstusset rundt drosjestuntet forteller nok uansett sitt om når vi når opp i mediene ute i verden. Det er godt for oss at det fortsatt refereres til Oslo-avtalen innimellom også.