- Siste sjanse for Midtøsten-fred

Det er mot slutten av sin andre presidentperiode at George W. Bush endelig tar et konkret initiativ for å bringe fremgang i den fredsprosess som har ligget død siden det såkalte ”Veikart” (Road Map) ble utarbeidet for fem år siden.

Afghanistan og Irak kom i veien for det diplomatiske arbeidet for å bringe israelere og palestinere til forhandlingsbordet, og dessuten gjorde Hamas` seier i de første frie palestinske valg Bush enda mer uinteressert.

Amerikanerne lot den palestinskisraelske konflikten seile sin egen sjø, vel vitende om at hele Midt-Øst-diplomatiet kunne lide skripbrudd. 

Skilpadden og skorpionen

Forholdet mellom israelerne og palestinerne kan best illustreres ved en gammel historie fra Egypt:

En skilpadde stod i ferd med å svømme over Nilen da en skorpion spurte om å få sitte på. Skilpadden sa først nei av frykt for at skorpionen ville drepe henne med sitt giftige bit. Skorpionen sa at det ville han selvfølgelig ikke gjøre, for da ville han også dø.

Skilpadden lot seg overbevise og tok skorpionen på ryggen. Men midt ute i floden stakk skorpionen skilpadden og de begynte å synke. Hvorfor gjorde du det, spurte den døende skilpadden. ”Dette er jo Midtøsten”, svarte skorpionen før de begge druknet. 

Israelere og palestinere 

Slik er det også mellom israelere og palestinere. De er begge avhengige av hverandre, men stoler ikke på hverandre.

Palestinerne kan få sin egen stat bare dersom Israel medvirker til det. Men israelerne får heller ingen varig fred og sikkerhet uten at palestinerne medvirker.

Selvsagt finnes det ytre aktører som også er viktige, som Syria og Iran, som begge fisker i rørt vann, EU som har viktige interesser i Midtøsten og USA som altså var vertskap for Annapolis-møtet og skal være garantisten for de videre forhandlinger.

Men til syvende og sist blir det for israelerne og palestinerne som for skilpadden og skorpionen:

Enten går de ned sammen eller så overlever de sammen. Partene er fullstendig avhengig av hverandre.

Arven etter 7-dagerskrigen 

For israelerne går problemet mange år tilbake, til 7-dagerskrigen i 1967 da de overraskende overvant den tallmessig overlegne arabiske militærmakt (Egypt, Syria og Jordan) og underla seg store områder.

Sinai ble etter mange år gitt tilbake til Egypt, og det har Israel over hodet ikke tapt på. Nå gjenstår Golanhøydene, som noen mener ikke har den samme strategiske betydning som før, men som andre frykter kan bli utnyttet av syrerne.

Men det viktigste er de palestinske områder, der befolkningen øker mye raskere enn i Israel. 

Ben Gurions advarsel 

Jeg har tidligere gjengitt den samtale jeg hadde med David Ben Gurion i Tel Aviv etter 7-dagerskrigen. Han brøt med arbeiderpartiregjeringen og mente Israel skulle gi tilbake det aller meste av de okkuperte områdene. Ben Gurion så for seg den demografiske utvikling som gikk i Israels disfavør.

Israel kan ikke med en raskt voksende palestinsk befolkning overleve både som en jødisk og en demokratisk stat, sa den gamle.

Denne historie fortjener å bli gjenfortalt, for Ben Gurions ord går til kjernen i problemet.

Jødisk kolonisering

Ikke bare har Israel beholdt store deler av de erobrede områder der det bor palestinere. Men skiftende regjeringer – og her er Arbeiderpartiet like skyldig som Likud-etterkommerne – har tillatt en jødisk kolonisering i de okkuperte områder.

Ikke bare er dette i strid med folkeretten, men det har i praksis påført Israel et ekstra sikkerhetsproblem, foruten at palestinernes lidelser er blitt større.

De fleste kolonister er ytterliggående, ortodokse amerikanske jøder som ser på alt land vest for elven Jordan som Guds gave til jødene.

Det var i disse uforsonlige kretser at statsminister Rabins morder fant næring. Og Sharon, som selv oppmuntret bosetting i sin tid, fikk jo store problemer da han med våpenmakt rev ned de jødiske bosettinger i Gaza. Hadde ikke hjerneslaget rammet ham, kunne også Sharon ha blitt myrdet.

Mange saboterer fredsprosessen

Problemet er at det ikke bare er ekstreme morderskikkelser som saboterer fredsprosessen.

Ehud Olmerts samlingsregjering er avhengig av ekstreme nasjonalistiske og religiøse grupper som ikke vil gi noe tilbake til palestinerne. Disse grupper har på en effektiv måte forhindret den israelske regjering i å bremse koloniseringen.

Til tross for at mange av bosettingene skaper ekstra problemer for den israelske hær og derfor er ønsket fjernet av forsvarsledelsen, er de blitt stående. Disse grupper har vært effektive fordi de har hatt nære kontakter med nøkkelpersoner i det israelske regjeringsbyråkratiet.

Barak spiller farlig kynisk

Olmerts posisjon er ytterligere svekket ved at arbeiderpartimannen Ehud Barak, som er forsvarsminister, har fremstilt seg selv som enda tøffere enn statsministeren.

Baraks holdning har irritert amerikanerne, og muligens mener Olmert at han ved å godta president Bushs diplomatiske opplegg skal kunne isolere forsvarsministeren.

Men Barak er en kyniker som vet hva som rører seg i det israelske samfunn. Så lenge Hamas skyter raketter inn på israelsk område og dreper sivile, vil israelere flest være skeptiske til fredsforhandlinger, selv om under halvparten av dem er villig til å gi fra seg det meste av de okkuperte områder.

Debatten i Israel er åpen og skarp i motsetning til i de arabiske stater samfunn der kritikere gjerne slåes brutalt ned. Israel er, i hvert fall for jøder, det enste virkelig demokrati i Midtøsten.

Dick Cheney er skeptisk

Møtet mellom Ehud Olmert og Mahmoud Abbas i Annapolis og drøftelsene i Det hvite hus dagen etter betyr at de to har forpliktet seg til å forhandle, angivelig annen hver uke, til en løsning er funnet.

Dette er bare en begynnelse og ikke noe mer.

Mye tid er gått tapt, og det er sterke krefter ikke bare på israelsk og palestinsk side som motarbeider dette fredsdiplomatiet, men også kritiske røster i Bush-administrasjonen. Visepresident Dick Cheney er skeptisk. Han ser antagelig ingen annen løsning i Midtøsten enn et luftslag mot Iran, som ikke bare setter de iranske atomanlegg ut av funksjon, men også knuser revolusjonsgarden.

Løgnhalsen Elliot Abrahams

I utenriksdepartementet er det Elliot Abrahams som har ansvaret for Midtøsten. Han er etter min mening en tvilsom figur.

Jeg var korrespondent i Washington D.C. da han drev sitt spill i Nicaragua og El Salvador og førte Kongressen bak lyset. Han ble dømt til fengsel for det, men ble benådet av president Ronald Reagan, hvis ansvar for Iran-Contra-skandalen fortsatt er uklart. (Iran-Contra-affæren var et forsøk på å skaffe penger til ulovlige våpensendinger til opprørerne i Nicaragua mot å selge våpen till Iran ved hjelp av israelske mellommenn!).

Elliot Abrahams var så notorisk usannferdig at jeg til slutt ikke ville ha flere intervjuer med ham.

Vi kan i dag regne med at han er skeptisk selv til presidentens fredsinitiativ og heller mer til Cheneys oppfatning.

De enkle holdninger på begge sider

Vi utenforstående skal være forsiktige med bastante dommer. Jeg har for eksempel aldri skjønt Kåre Willochs forståelse for palesteinske selvmordsbombere.

Jeg mener at vi må ta klar avstand fra all terrorisme som rammer en uskyldig tredje part. Det gjelder selvsagt også brutal israelsk inngripen overfor sivile palestinerne. Og jeg vil ikke godta at det meste av kritikken mot Israels politikk avfeies av enkelte støttegrupper også i vårt land som ”anti-israelsk” og sogar ”antisemittisk”.

Men det er en meget vanskelig balansegang, og mange faller tilbake på enkle pro-israelske eller like enkle pro-palestinske holdninger.

De minner meg om skilpadden og skorpionen.

Les flere utenrikskommentarer her