Kontroversielle fredspriser

Nobels fredspris er en av verdens mest prestisjefylte utmerkelser, men Den Norske Nobelkomite har flere ganger måttet tåle hard kritikk for sine valg av vinnere.

– Gjennom over hundre år har Nobelkomiteen langt oftere fått ros enn ris, men noen av tildelingene har vært kontroversielle, sier Geir Helljesen, som i 30 år dekket nobelutdelingen for NRK.

Det var tilfellet med årets pris, og Thorbjørn Jagland og resten av Nobelkomiteen ble møtt med sterk kritikk da det ble kjent at prisen skulle gå til EU.

• Les: Underlig, fantasiløst og bortkastet. Slik var noen av reaksjonene da årets fredspris ble offentliggjort.

Kritiske til Røde kors

Den første fredsprisen ble delt ut i 1901, og allerede da endte det med strid.

Grunnleggeren av Røde Kors, Henry Dunant, delte da prisen med den franske fredsforkjemperen Frédéric Passy. Ikke alle mente det var et riktig valg av Nobelkomiteen.

– Det var diskusjon om det var riktig at prisen skulle deles mellom flere vinnere. Enkelte mente også at det var feil å gi prisen til Røde kors, siden de kunne være med på å ufarliggjøre krig ved å gjøre den mer human, forteller Helljesen.

• Les også: – Disse fredsprisene har vært helbom
• Les: Liu Xiaobo får Nobels fredspris

Fabrikkerte sin egen nominasjon

Selv trekker Helljesen frem prisen fra 1974, som ble delt mellom irske Sean MacBride og den japanske statsministeren Eisaku Sato, som den kanskje mest kontroversielle i fredsprisens historie.

– Det er mye som tyder på at Nobelkomiteen i dette tilfellet ga etter for press. I ettertid er det denne tildelingen det har vært vanskeligst for meg å forstå, sier Helljesen.

Nobelkomiteen begrunnet prisen med at Sato representerte det japanske folkets fredsvilje, og med at han selv var en sterk motstander av atomvåpen.

Det var ikke riktig. I frigitte dokumenter har det senere blant annet kommet frem at statsministeren stemplet sitt eget hjemlands anti-atomvåpenpolitikk som «nonsense».

I ettertid skulle det også vise seg at han etter all sannsynlighet selv sto bak begrunnelsen for nominasjonen og kampanjen som endte med fredspris.

Fredspris til gamle krigere

– Det heter at Nobels fredspris skal være en påskjønnelse for fredsarbeid, men at prisen ikke garanterer for fred, sier Helljesen.

Et godt eksempel er tildelingen fra 1994. Da gikk prisen til PLO-formann Yasir Arafat, Israels utenriksminister Shimon Peres og Israels statsminister Yitzak Rabin, for deres arbeid med Oslo-avtalen fra 1993.

Oslo-avtalen skulle forene det palestinske og det israelske folket ved at Israel skulle trekke seg ut av de okkuperte områdene på Vestbredden og på Gaza-stripen og gi palestinerne selvstyre.

Arafat, som talende nok mottok prisen i sin velkjente militære uniform, hadde drevet væpnet kamp i en organisasjon som lenge var stemplet som terrorister. Rabin og Peres vil nok heller ikke bli husket som fredsduer, Peres blir for eksempel regnet som den israelske atombombens far.

Oslo-avtalen har ikke ført til varig fred mellom Israel og palestinerne, men er fortsatt det eneste formelle rammeverket partene er blitt enige om.

Strid i Nobelkomiteen

Kåre Kristiansen valgte å forlate Nobelkomiteen i protest mot avgjørelsen i 1994. Det var ikke første gang. Flere ganger har medlemmer av Nobelkomiteen trukket seg etter omstridte avgjørelser.

– Første gang det skjedde, var i forbindelse med en av historiens mest markante vinnere, den tyske jøden og pasifisten Carl von Ossietzky, sier Helljesen.

Ossietzky fikk prisen i 1936, men på Nobelkomiteens siste og avgjørende møte møtte verken utenriksminister Halvdan Koht eller tidligere statsminister Johan Ludwig Mowinckel opp.

Koht skrev i et brev til komiteen at han fryktet reaksjoner fra Hitler hvis Ossietzky fikk prisen. Mowinckel var ikke enig i Kohts vurdering, men valgte å trekke seg fordi han som tidligere statsminister var redd for at tildelingen skulle bli oppfattet som den norske regjeringens offisielle holdning.

Historiens mest uverdige vinnere?

Også i 1973 trakk to medlemmer seg i protest mot at prisen gikk til den nordvietnamesiske sjefsforhandleren Le Duc Tho og USAs utenriksminister Henry Kissinger.

De fikk dele prisen etter å ha forhandlet frem en våpenhvile mellom Nord-Vietnam og USA i januar samme år.

Våpenhvilen ble nærmest tvunget frem etter massiv bombing av den nordvietnamesiske hovedstaden Hanoi. Bombingen ble beordret av Kissinger samtidig som han ledet forhandlingene i Paris.

Tho nektet på bakgrunn av dette å motta prisen, og også Kissinger valgte å droppe turen til Oslo.

Denne fredsprisen har for mange blitt stående som en av historiens kanskje mest uverdige. Den amerikanske humoristen Tom Lehrer oppsummerte det på denne måten: «Politisk satire ble overflødig da Kissinger vant Nobels fredspris».

Da prisen ble offentligjort, ble den møtt av massiv kritikk, og i tillegg valgte altså medlemmene Einar Hovdhaugen og Helge Rognlien å gå ut. De støttet ikke valget, men valgte å trekke seg i protest mot at komitéformann Aase Lionæs offentlig hadde uttalt seg som om alle medlemmene var enige i tildelingen.

• Les alt om Nobels fredspris: Nobels fredspris 2012