Rein lar seg ikke skremme av vindmøller

Forsker Jonathan Colman som er forsker ved biologisk institutt på universitetet i Oslo, har sammenlignet to reinbeiter på Nordkinnhalvøya i Finnmark.

Det ene området har vindmøllepark, og det andre er uten. Coleman sier de ikke kunne se at reinen virket redd, og at den beveget seg som normalt rundt vindmøllene.

Forskningsprosjektet til Jonathan Colman har fått navnet «Prosjekt VindRein», og startet opp i 2005. Kartlegging i flere områder over lang tid skal gi svar på om vindmølleparker forstyrrer reindriften.

• Les også: Folk avgjør de vil ha vindmøller
  

Små marginer

– Reineierne har lenge fryktet at vindmølleparker skal forstyrre reinsdyrene deres og driften. Derfor ble «Prosjekt VindRein startet», forteller Jonathan Colman, til forskning.no.

Reinsdyr lever under tøffe kår. Hvis reinsdyrene blir forstyrret, kan det i verste fall stå om livet. Derfor er denne forskningen viktig, sier Jonathan Colman.

Intet hinder

Vindmølleanlegget på Dyfjord-halvøya ble bygget i 2006. Fra samme år og fire år framover lå Colman og kollegene hans hver sommer utpostert på strategiske utkikksposter på begge halvøyene.

– Vi ble selv overrasket over resultatene, det viste seg at vindmøllene ikke utgjorde noe hinder for reinsdyrene. Selv under byggeperioden var ferdselen forbi vindkraftverket bare litt mindre, forteller Colman

• Les også: Rødt lys for vindmøller i Aremark

- Annen ferdsel kan forstyrre

Moderne vindmølleparker er automatisert. Derfor er det sjelden anleggstrafikk i området under normal drift. Likevel mener reindriftseierne at vindmølleanlegget kan virke forstyrrende.

De lokale reindrifteierne etterlyser også mer bruk av lokal kunnskap. De mener også at økt allmenn ferdsel på veien til vindkraftanlegget kan forstyrre reinen.

– En anleggsvei i området vil også bli brukt av turgåere og syklister, sier Ellinor Guttorm Utsi, lokallagsleder for Polmak flyttsamelag.

Hun kjenner godt til vindkraftanlegget og forskningen på Nordkinnhalvøya.

Konflikt med reineierne

Forskerne på Nordkinn har hatt problemer med å hente inn lokal kunnskap fra de lokale reineierne som kunne utdype tolkningen av forskningsresultatene.

Dette beklager Colman, som kan dokumentere at reineierne er forsøkt trukket inn i forskningen gjentatte ganger og med romslige svarfrister i løpet av hele forskningsperioden.

Den begrensede kontakten som har vært med de lokale reineierne har likevel vært positiv, og konstruktiv kritikk har styrket prosjektet og forskningsmetodene, ifølge Colman.