Av
Det var trampeklapp etter Hålogaland teaters premiere på "Pan" av Knut Hamsun torsdag kveld. Det skyldes sjølsagt gode skuespillerprestasjoner, men mest at regissør Yngve Sundvor har laga ei forestilling som ser djupt inn i løytnant Glahn, mener vår anmelder, Erling Steenstrup:
Med premiera på "Pan" har teatersjef Nils Johnson holdt løftet sitt om ei Hamsunforestilling i året etter flyttinga til nybygget i 2005. Denne forestillinga er etter mi mening den beste.
Arne Nøst sin scenografi er praktfull; det er mye skog, ja vel, men den er ikke vårgrønn og romantisk nordnorsk - i den evige dag. Det er en ganske så symboltung og mørk en. Filmene av himmelen på bakteppet underbygger også stemninga, i tillegg til den effektive avblendinga av scenebildet som nesten gir ei zoomeffekt som på film.
I dette rommet lar regissør Yngve Sundvor teksten få stor plass - slik at vi får se ganske djupt inn i løytnant Glahn, ypperlig framstilt av Per Kjerstad. Denne forestillinga gjør ham til en veldig sjølopptatt mann, men med minimal sjølinnsikt.
Det kan være meg det er noe i vegen med, men jeg har alltid regna "Pan" som ei lettere bok enn "Mysterier". Etter denne forestillinga ser jeg at likhetene mellom Glahn og Nagel er ganske store. Begge er outsidere med et lett frynsete sjelsliv som kommer inn i et ganske stramt lite samfunn - og oppfører seg som en okse i en glassbutikk.
Debutanten Maria Di Meo gjør en truverdig Edvarda, som er i stand til å gi løytnanten både opp- og nedturer, og Sverre Porsanger som doktoren prøver i hvert fall å få ham til å se både seg sjøl og Edvarda utenfra. Porsanger er også med på å gi denne stramme og intense forestillinga en nødvendig liten touch av humor, veldig liten til å være HT, faktisk, men akkurat nok. Oppi dette spiller teatersjef Nils Johnson sjøl herr Mack til Sirilund, i klesdrakt og stil nesten som en mafiagudfar av 40-tallstapning, Og Maria Schwenke spiller rollene som smedens Eva og de andre kvinnerollene, der hun også demonstrerer for en dyktig danser hun er,
Gjennom arbeidet med både manus og regi har Yngve Sundvor skapt ei forestilling som både trenger djupt inn i Hamsuns tekst - og visualiserer den med musikalsk teft og driv. Det har blitt en tipp på hatten til modernisten Hamsun - og fortjente så absolutt trampeklappen fra premierepublikummet.