For bare litt over en uke siden døde Knut Torbjørn brått og uventet. Fortsatt kjennes det for mange som helt uvirkelig, som om han bare er på en av sine mange reiser og arbeidsoppdrag.
Sjokket var stort for dere i familien, og for alle dere som var gode kolleger og venner. Sjokket kom også til uttrykk i landets aviser, i radio og TV. Ja, for Knut Torbjørn hørte hjemme så mange steder, han hørte til så mange. Derfor er vi så mange som er samlet her i dag, og så mange som rundt om i hele Norge er med oss i tankene akkurat nå.
Kjære May-Brit, Leander og Andrea! Kjære Nils Arne, Kristin og Trygve. Dere har fortalt meg om Knut Torbjørn og hvem han var for dere. Knut Torbjørn var varm, raus, omsorgsfull og kjærlig. Han elsket livet og gledet seg over så mye. Mest av alt elsket han dere som fylte dagene hans med liv og kjærlighet. ”Koss har din dag vært?” spurte han dere gjerne. Han var så opptatt av at dere og alle hadde det bra.
Helt siden han kom til verden i Orkdal den 1 november i 1960 har Knut Torbjørn vært veldig nysgjerrig og vitebegjærlig. Han var et aktivt barn som utforsket livet og fant på det meste – en skikkelig ”farsk-unge”, som dere sier i Trøndelag. Men alt var godmodig. Ved siden av utforskertrangen var hele tiden hans lune og omsorgsfulle personlighet. Ikke så ulik hans farfar Knut, som han hadde navn etter.
Knut Torbjørn fikk være enebarn noen år og ble med på lasset først til Oslo (som 3-åring), siden til Trondheim og Lade der han hadde mye av sin oppvekst. Deretter tilbake til ungdomstid i Orkdal, til storfamilien og utviklende år. Underveis kom først Kristin og siden Trygve til verden. Knut Torbjørn var som storebrødre flest, han elsket å skremme lillesøster og trillet gjerne rundt på lillebror i vognen. Hele tiden har det vært god og nær kontakt til storfamilien og mange gode venner.
Etter noen år med fotball i Orkdal begynte han som 17-åring å spille på Rosenborg. Da ble det først noe pendlertid med faren, før han flyttet til byen. Fra han var 19 år begynte han å jobbe i bank. Det lot seg på en grei måte kombinere med fotballen. Innimellom ble det også tid til studier, bla idrettsfag og psykologi, og undervisning ved diverse skoler. Studieopphold i USA ble det også.
Men først og fremst ble disse årene preget av fotballen. Knut Torbjørn var blant spillerne som fikk være med å løfte klubben tilbake i Norges øverste divisjon etter nedrykket året før. Han fikk oppleve å bli seriemester med Rosenborg både i 1985, 1988 og 1990. De to siste årene ble klubben også cupmester.
Det ble mer enn 200 kamper fra 1978 til han forlot Rosenborg i 1991. I tillegg fikk han fire ganger være med å representerte Norges A-landslag, blant annet under OL i Los Angeles i 1984. Han avsluttet karrieren som spiller i Aalesund.
På midten av 80-tallet møtte han deg May-Brit. Det skulle løfte livet til nye høyder. Dere kjøpte hus på Humlehaugen og giftet dere den 17. juli i 1993 på Ranheim. Du, May-Brit, fikk en kjærlig og hengiven ektemann. Det var naturligvis ingen ulempe at du delte Knut Torbjørns interesse for fotballen.
Sammen har dere vært et godt team og støttet hverandre i gode og onde dager slik dere lovet hverandre. Mest har det vært gode dager, dager med reiser – i arbeid og i ferier. May-Brit, du har vært med. Dere har fått mange gode dager med felles glede for bøker og gode samtaler. Det har vært godt å holde hverandre i hånden og kjenne varmen og kjærligheten som en trygg og god ramme for dagene. Alle kunne både merke og se på dere at dere betydde mye for hverandre. Dere var flinke til å leve i nuet, ikke utsette noe til senere. ”Carpe diem” ble det sentrale begrepet for dere og barna. Nettopp derfor fikk dere så mange gode stunder og opplevelser sammen. Det kan være godt å tenke på nå.
Knut Torbjørn hadde alltid en plan. Da var det godt at du May-Brit noen ganger hadde en plan B…
Blant de mange bøkene i bokhylla står en god rekke med geografibøker og atlas. Knut Torbjørn hørte nemlig også til blant dem som var nysgjerrig på land og nye steder.
Da dere fortalte det, kunne jeg ikke unngå å spørre: ”Hva er dette med sammenhengen mellom fotballengasjement og utpreget interesse for geografi?..."
Dessuten elsket Knut Torbjørn god mat. Ja, ikke å lage den, men å nyte den. Skjønt, biffen var alltid hans oppgave, og så var han en mester på ”eggemat”.
Så var det heller ingen hemmelighet at Knut Torbjørn hadde ti tommeltotter, han var ingen ”handyman” akkurat (kanskje med unntak da grunnmuren til huset i Solborgveien ble reist).
I huset var det derfor May-Brit som tok ansvaret, mens Knut Torbjørn tok ansvaret for inntjeningen ute. Som utpreget ”ja-menneske” var Knut Torbjørn i stadig fare for dobbeltbooking. Da var det godt at du, May-Brit, nærmest gikk etter ham med kalenderen for å passe på at alt gikk bra.
Leander og Andrea!
Dere fortalte meg om en trygg og god pappa. Selv om jobben tok mye tid og innebar mange reiser, så var Knut Torbjørn veldig nærværende og oppmerksom når han var hjemme. Det var alltid pappas oppgave å lese eventyr på sengekanten, og han oppmuntret dere til å bli den beste utgaven av dere selv. Han presset dere aldri, men hjalp dere gjerne og ønsket at dere fikk utvikle dere på den måten dere ønsket selv.
Pappa var flink til å gi råd uten å virke belærende. Dessuten elsket dere å spille ”Kennedy-game” sammen (en versjon av spillet Gruble), og Knut Torbjørn hadde stor glede av både å lage og svare på quiz etter alle turene.
Dere måtte dele Knut Torbjørn med mange. For han var så viktig og til hjelp for så mange mennesker. Ikke bare var han faglig dyktig, men han var først og fremst en god venn, et medmenneske som ga mening og glede til så mange – enten det var kolleger, lagkammerater eller elever. Med sitt åpne, engasjerte og inkluderende vesen kom han nær innpå mange. Han var også åpen og til hjelp for mange da han viste sin svakhet, sin kamp mot sykdommen, depresjon og angst.
Det kunne være krevende å være Knut Torbjørn. Han var alltid 100% engasjert og stilte store krav til seg selv. Han stilte alltid godt forberedt, men kunne samtidig gjerne være spontan. Han hadde stor faglig kompetanse, men ikke minst var han i besittelse av en stor human kapital. Han var en snill mann som så alle og først og fremst så det beste i alle.
I 1997 ble Knut Torbjørn ansatt som trener i Moss. Han ledet Moss til opprykk fra 1. divisjon samme år, og etablerte deretter laget på øverste nivå i de fem sesongene har var sjef på Melløs. I 2002 overtok han ansvaret for Fredrikstad, og hadde stor suksess der. Suksessen ble kronet med NM-gull i hans siste kamp som trener for FFK: Cupfinalen 2006. Året etter gikk turen hjem igjen til Trøndelag, da han tok over jobben som sportsdirektør i Rosenborg.
Det er tydelig for alle at Knut Torbjørn alltid har bidratt til utvikling der han har vært.
Fra 2008 var dere igjen tilbake i Østfold.
De siste årene har Knut Torbjørn vært fotballtrener på WANG Toppidrett og trener for G19-landslaget, i tillegg til fortsatt å være en god og engasjerende ekspertkommentator for mesterligakampene på Viasat (siden 1995).
Kjære familie! Det er ingen mening i å miste Knut Torbjørn så tidlig, det er ingen mening i å overleve sine barn. Men det er stor mening i det livet Knut Torbjørn har levd. Han har gitt dere, og mange andre, gode og meningsfulle dager.
Selv om dere har måttet dele ham med andre, kan det nå være en hjelp i at dere har mange som ønsker å være der for dere i dag og i dagene som kommer.
Og selv om sorgen kan kjennes som en ensom vandring, så kan det være trøst i at dere ikke går alene. Akkurat slik det synges om i supportersangen til Liverpool som vi skal få lytte til litt senere; ”You’ll never walk alone”.
Med stor respekt og i dyp takknemlighet lyser vi nå fred over Knut Torbjørn Eggens gode minne.
