Ole Anton Sivertsen Moland ble dømt til døden, og halshogd en kald oktoberdag i 1862 på ei slette like utenfor Kabelvåg – til beskuelse av en sannsynligvis ganske stor folkemengde.
Skutt for tortur
Samson Isberg svingte øksa da Ole Anton Sivertsen Moland ble offentlig halshogd i Kabelvåg.
Dette var den nest siste henrettelsen i Nord-Norge. Den aller siste fant sted i 1947 – da 24 år Jonny Larsen ble skutt på Bremnes fort utenfor Bodø, etter å ha blitt dømt for landssvik under andre verdenskrig.
De siste hundre årene før halshoggingen i Kabelvåg i 1862, skjedde en rekke henrettelser over hele landet etter offentlige dommer – utført på de mest bestialske måter – og aller verst brenning på bål.
Pisket og brennmerket
Om ikke det ikke ble dødsdom, ble ofte forbrytere pisket offentlig til huden løsnet – for tyveri av fisk, for eksempel.
Syrval Pederssøn på Værøy ble offentlig pisket og brennmerket – for å ha stjålet fisk.
Foto: Tegning: Arne JacobsenI 1693 ble Syrval Pederssøn dømt til offentlig pisking og brennmerking for fisketyveri. Straffen ble gjennomført på Værøy, Lofoten i Nordland. Tre andre personer som var med på tyveriene fikk også strenge straffer.
Pederssøn hadde først med seg Ole Rsmusssen og Paul Olssøn på tyveriet. Syrval krøp inn på stabburet og kastet tørrfisk ut gjennom ei glugge ned til de andre. Tyvegodset brakte de til Sofie Hansdatter, som ga dem tobakk i bytte.
Dødsdom etter bygdesladder
Karen Pedersdatter drev hekseri med kuene, ifølge bygdesladderen, og ble dødsdømt.
Foto: Tegning: Arne JacobsenDet var ingen spøk å drive med bygdesladder i gamle dager. I 1656 ble Karen Pedersdatter fra Kleppstad i Lofoten dømt til døden for hekseri, men slapp unna i siste liten.
Rettens hovedvitne hevdet hun hadde sett at Karen tok med seg nattverdsbrød hjem fra kirken. Dette la hun ifølge vitnet i en klut med salt, og ga det til husdyra. På denne måten mente vitnet at Karen fikk ekstra mye melk ut av kyrne.
Men Karen utøvde enda mer trolldom enn som så kunne vitnet fortelle, for da hun ble arrestert fikk ei kone brått vondt i ryggen, og ei ku kalvet for tidlig.
Det kunne imidlertid skje at domsslutninger ble overprøvd av høyere instans – eller at den samme rettsinstansen på eget initiativ omgjorde domsslutninger.
Det var nettopp det som skjedde i denne saken. Det kom innsigelser mot de første anklagene mot Karen Pedersdatter – og da saken kom opp til ny behandling ble hun frifunnet. I motsatt fall hadde hun enten blitt brent på bålet – eller halshogd.
Heksebrenning
Karen Persdatter var langt fra den eneste nordlendingen som ble mistenkt for å være heks. Hele 40 prosent av alle mennesker som ble brent på bålet i Norge på 1600-tallet, ble brent i Nordland, Troms og Finnmark.
Forholdene var verst i Finnmark, og de fleste av henrettelsene ved brenning fant sted i Vardø og Vadsø. I Nordland skjedde dette helst i Lofoten, Vesterålen, Salten og dels på kysten av Helgeland.
(artikkelen fortsetter under)
128 mennesker i Nord-Norge ble på 1600-tallet bålbrent som offentlig avstraffelse. Og kvinner var i klart flertall som offer for denne menneskeforfølgelsen.
Den aller siste dokumenterte som ble drept ved bålbrenning i Nord-Norge var Johanne Nilsdatter. Dette skjedde på Borkenes i Kvæfjord i 1695. Da etter at flere såkalte prominente personer fra området hadde omkommet på havet i uvær.
