Regissørene bak de store, tunge og dyre filmene Max Manus og Kon-Tiki ser ut til å ha lagt seg på en linje der virkelighet blandes med fiksjon og sannhet blandes med løgn.
De fikk reaksjoner på dette etter sin forrige film. Problemet er at de synes dette er greit. Derfor skjer det igjen.
Sint, skuffet og lei
Da filmen «Max Manus» var under produksjon var jeg til stede på en pressekonferanse der de medvirkende ble presentert. Vi fikk være tilstede under opptak på Karl Johansgate, treffe skuespillere, regissører og produsent. Selv Gunnar Sønsteby var der. Og fra alle hold ble det vektlagt hvor tro denne filmen var opp mot historien om Oslogjengen.
Som brorsønn av en hovedpersonene i denne sabotasjegruppen var jeg selvfølgelig mer enn normalt opptatt og interessert i den ferdige filmen.
Jeg ble sint, skuffet og lei meg da jeg så den.
Sint, fordi sentrale medlemmer av gruppen ikke ble nevnt, selv der de var naturlig med.
Skuffet, fordi jeg syntes filmen brøt med virkeligheten. Og lei meg, fordi jeg satt med en følelse av at nå var dette blitt den nye historien.
Min onkel ble henrettet. Det passet bare ikke inn i manus.
Burde absolutt vært med
Mine, og andres reaksjoner, ble rettet til filmteamet og produsent i en artikkel i Aftenposten, der blant andre forfatteren av boken «Oslogjengen», Jan Christensen, uttalte at «Tor Stenersens rolle burde absolutt vært med i filmen «Max Manus».
Produsent Jacobsen svarte da at dette ikke var en film om Oslogjengen, men om den indre kretsen rundt Max Manus...
Oslogjengen besto av tolv personer, som arbeidet forholdvis tett sammen. Åpningssekvensen i "Max Manus" viser Max Manus på Karl Johans gate den 9. april 1940. Og det er korrekt. Han og Tor Stenersen hadde, pussig nok, samme dag ankommet Oslo S fra Vinterkrigen i Finland.
Familien reagerer igjen
Igjen er det nær familie som reagerer, når regissørduoens film om Thor Heyerdahl vises.
På forhånd leste jeg at denne var så nært opp til virkeligheten at man nærmest kunne lukte havet. Synd da, at selve turen over Stillehavet gikk så prikkfritt for seg at det var kjedelig film. Hollywood måtte på banen og redde det hele.
Etter premiere i Haugesund kom kritikere og publikum ut av salen, og alle var fra seg over den gode, realistiske filmen de hadde sett.
Men en datter satt igjen og var sint, skuffet og lei.
Titlene gjør krav på mer
Hun har fått en unnskyldning. Ikke for karakterdrapet som er begått, men for at hun ikke var informert om at det ville komme.
Det er gode filmer regissørene Espen Sandberg og Joachim Rønning lager. Men å bruke hendelser som ikke er lenger tilbake i tid enn et par generasjoner krever en viss respekt, både for etterkommere og for ettertiden.
Det hadde nesten holdt å forandre titlene. «Max Manus» og «Kon-Tiki» gjør krav på noe mer enn oppdiktet underholdning.
