Hopp til innhold

– For klassen var det rein underholdning når jeg leste. Til og med læreren smilte

Arild Bjørnbakk fikk kartlagt lesevanskene sine da han var 37 år. Likevel har han et helt liv som journalist bak seg.

Arild Bjørnbakk

Arild Bjørnbakk takker sine kolleger for at de er ærlige med han og tar hensyn til ordblindheten hans.

Foto: Petter Strøm

Læreren ber elevene ta opp "Den siste viking".

Arild Bjørnbakk (13) har nettopp flyttet fra Fauske i Nordland til Mo. Han ser seg rundt i klasserommet, på bøkene som legges på pultene, og prøver å huske hvem som leste sist gang. Hvor langt hver av dem leste. Når det blir hans tur.

– Høytlesing var grusomt brutalt. Jeg leste det jeg trodde sto der. For de andre i klassen var det rein underholdning. Til og med læreren gikk rundt og smilte, forteller han.

50 år senere sitter han på hytta si i Gildeskål kommune. Med redaktøransvar i Saltenposten skriver han ikke overtid. I stedet får han en uke ekstra ferie i året.

Skjulte problemene

Ute gjemmer skyene de høye, nordnorske fjellene. Men man vet at fjellene er der, akkurat slik Arild har det med ordblindheten.

– Lesevansker var ikke et tema på den tiden. Mine vansker var ikke veldig tydelige, men jeg var klarte ikke alltid å se hva som sto, så jeg leste det jeg trodde sto der. Jeg vet fortsatt ikke hva grammatikk er. Men jeg lærte å skjule problemene og fant måter å unngå å lese høyt, forteller Bjørnbakk.

Men hvordan skjuler du ordblindhet når du sitter som leder for Norges Godtemplar Ungdomsforbund på Mo, i styret for Helgeland og Salten journalistlag og i Norsk presseforenings offentlighetsutvalg?

Og hvordan klarer du å være fast foreleser om offentlighetsloven og jakten på gode saker i offentlige postjournaler på journalistutdanningen i Bodø i 12 år når du er ordblind?

– Jeg skrev aldri et ord på tavla. Alt hadde jeg i hodet eller på ferdige overheader. Jeg tror ikke det var mange som fattet mistanke, forteller Bjørnbakk.

Det var på Høgskolen i Bodø han fikk sin første faglige vurdering av problemene sine. Ordblind. Dysleksi. I en alder av 37 år.

Mange berøres

– Det var ikke slik at jeg da bestemte meg for å være åpen om problemene mine der og da. Det kom litt i ettertid, etter at flere kompiser anbefalte meg å stå fram.

Tall fra Dysleksiforbundet viser at én av fem skoleelever har dysleksi. Totalt får 53.000 elever spesialundervisning i norsk skole i dag.

– Etter at jeg sluttet å legge skjul på lesevanskene mine har jeg fått flere henvendelser. Det viser seg stadig at dette er et utbredt problem. Folk du ikke tror sliter med lesing og skriving, gjør det, sier Bjørnbakk.

I april hadde NRK Nordland en reportasje om avismannen.

Få dager etter fikk han besøk av en hyttenabo. Han kunne fortelle at han selv og flere av hans sønner heller ikke mestrer lesing.

Heldig

– Jeg var heldig, og det finnes flere eksempler på andre som også er det. Heldigvis mestret jeg andre arenaer som gjorde at jeg ikke ble et utskudd, men lærevanskene mine kunne fort blitt et problem.

Redningen kom på fotballbanen. Klassekameratene kunne le av ham i norsktimen, men når de skulle spille fotball mot de andre klassene på skolene var de avhengige av Arild.

Han som hatet å tape. Som fortsatt gjør det.

– Jeg tror det er vinnerviljen har gjort at jeg er der jeg er i dag. Når jeg har mislyktes, har jeg klart å legge det bak meg og prøve igjen.

Takket nei til jobb

Og det var fotballen som fikk han inn i journalistikken. En av redaktørene i Nordlandsposten visste at Bjørnbakk var sportsinteressert, og at han kjente sine veier i et mørkerom.

Det startet med litt frilansjobbing. I 1974 ble han tilbudt jobben som avdelingsleder på avisens Fauske-kontor.

– Det turte jeg ikke. Det var flere ganger jeg var svett på ryggen da jeg hadde levert sakene mine til desken. Hvor mange feil var det i sakene, liksom. Hvordan skulle jeg lede Fauske-kontoret?

Men også da klarte de rundt Bjørnbakk å overtale til å skifte mening.

Prisbelønnet

Fortsatt er hjemkommunen arbeidsplassen hans. På kontoret henger hederlig omtale i kampen om LLAs journalistpris i 2010, og selve prisen i 2011.

– Det har vært en lang vei. Jeg har tatt til meg hvordan andre journalister jobber og skriver, jeg har lært masse ved å engasjere meg i fagforeningen, og jeg har vært fast bestemt på at selv om det kan være skrivefeil i sakene mine, så skal fakta stemme.

– I tillegg har jeg vært så heldig å ha gode kolleger som har vært ekstra nøye når de leser korrektur på sakene mine. Men det er klart jeg har vært preget av en viss usikkerhet hele veien. Og jeg trenger stadig bekreftelse på at det jeg gjør er riktig. Det får jeg blant annet ved å ringe kildene mine når saken har vært på trykk og spørre hva de synes.

– Må ta tak tidligere

– Jeg er forferdelig stolt av det jeg har gjort. Ingen har åpnet noen dører for meg. Foreldrene mine ante ingenting. Skolen så mellom fingrene på problemene, men jeg har aldri latt lesevanskene mine begrense meg, sier Bjørnbakk.

Han er likevel usikker på om mulighetene er de samme for barna som vokser opp med dysleksi i dag.

Forskere, politiker og pedagoger mener der er mulig å avdekke lærevansker allerede i barnehagen. På den måten unngår man at barna blir hengende etter i utdanningen.

I 2012 sto drøye 61.000 elever på trappa til sin første skoledag. Noen av dem vil likevel ikke få hjelp med lærevanskene sine før om noen år. Tall fra Grunnskolens Informasjonssystem viser at dobbelt så mange elever får spesialundervisning i femteklasse i forhold til i førsteklasse.

– Altfor lite ressurser settes inn tidlig i barnas oppvekst. Det hevdes at vi har de nødvendige ressursene og den nødvendige kunnskapen, men det stemmer ikke. Det gjelder kun enkelte steder, og det er ikke systematisk, sier Bjørnbakk.

– Vi må prøve ut en kartlegging på et tidligere stadie. Å få spesialundervisning i femteklasse er for seint. Arbeidsmarkedet og kravene til utdanning er ikke slik de var da jeg gikk på skolen. Du kommer ikke langt med NG i norsk. Nå er man nødt til å fikse lesing og skriving for å komme noen vei.

15 år med redaktørtittel

Arild Bjørnbakk har foreløpig ikke tenkt seg noen andre steder. Når ferien snart er over, og hytta forhåpentligvis har fått et nyere inngangsparti, skal han rett tilbake til kontoret sitt på Fauske.

Å snart fylle 63 år er ingenting for en ordblind, politisk redaktør.

Men alle de som lo av ham i barndommen. Har de lagt merke til at gutten som satt så usikker bak norskboka og prøvde å kartlegge hvilken norsktime han burde skulke nå er en prisbelønt lokaljournalist.

– Jeg har ikke hørt noe fra dem i ettertid. Hvis det hadde skjedd skulle jeg viftet med 12 års redaktørtittel.

Flere nyheter fra Troms og Finnmark