Natt til 7. april 1934 løsner 3 millioner kubikk med stein fra Langhammeren og raser 730 meter ned i Tafjorden. På det høyeste er bølgen 64 meter. Noen minutter etter blir bygdene Tafjord og Fjørå truffet av en 15 meter høy bølge som utsletter alt som er i strandsona. De som bodde nærmest Langhammeren hadde ingen mulighet til å komme seg i sikkerhet. 40 mennesker omkom.
Søkte sikkerhet i smia
Asbjørg Hauge (88) bor i egen leilighet ved Valldal aldershjem. Selv om det er 80 år siden ulykken skjedde, er det vanskelig å snakke om det. Hun mistet mange av sine nærmeste. Foreldrene, lillesøster på to år og bestefar omkom. Faren ble funnet igjen, men de andre fikk hun aldri se igjen.
– Jeg ble vekket og vi gikk ut på en skråtak. Onkelen min løftet meg ut, forteller Hauge.
Asbjørg, broren hennes og bestemor søkte sikkerhet i en smie som stod plassert opp i bakken da bølgene kom. Onkelen som hadde fått henne ut av huset, døde også.
Asbjørg Hauge glemmer aldri det som skjedde 7. april 1934.
Foto: Ivar Lid Riise / NRKHørte skrik
Forfatter Astor Furseth har skrevet bøker om Tafjordulykka. Han står ved minnebautaen der det i kveld blir kransenedleggelse, slik det er hvert eneste år. Bølgen nådde akkurat opp på sokkelen på steinen, 14 meter over havet. Inn i fjorden ble bølgen hele 63,5 meter høy.
– Dette er den nest største tsunamien vi kjenner til i Norge. I Loen to år etter var bølgen 74 meter, forteller Furseth.
Hele området ble jevnet med jorden og selv om folk har fortalt at de hørte skrik, hadde de ingen båter de kunne bruke for å lete etter folk, ifølge forfatteren.
LES OGSÅ:
Venter på ny tsunami
Han mener det er viktig å ikke glemme. De vet at det kommer en ny tsunami en gang. På kaia står overvåkingsutstyr og høyttalere som skal varsle når det skjer, slik at liv ikke skal gå tapt når fjellet på Åkneset raser ut i fjorden.
– Jeg tror at vi kan unngå tap av liv neste gang, sier Furseth.
Astor Furseth sier det har vært veldig vanskelig for bygdefolket å prate om det som skjedde.
Foto: Ivar Lid Riise / NRKSnakket ikke om ulykken
Ulykken fikk stor nasjonal oppmerksomhet, men det er forsket lite på hvordan katastrofen har preget bygdesamfunnet i ettertid. Furseth mener at det ikke er før de siste årene at folk har snakket om det som skjedde.
– De første 50 årene sa folk ingenting, selv om de tenkte på det som skjedde, sier Furseth.
Han intervjuet folk for 30 år siden og da var det første gangen de pratet om ulykken. Før den tid hadde det vært for vondt å rippe opp i det som skjedde. Fortsatt er det mange som ikke vil snakke om det.
De som bodde nærmest Langhammeren hadde ikke mulighet til å komme seg unna.
Foto: Arkivet, Aalesunds muséumKom tilbake til hjembygda
Asbjørg Hauge har blitt intervjuet utallige ganger om det som skjedde. Likevel er det ikke enkelt å prate om da familien hennes forsvant. Etter ulykken ble hun og broren sendt til en onkel. Flere år etterpå bosatte hun seg likevel på hjemstedet Fjørå.
– Jeg har bodd fire kilometer fra sjøen, for det var utelukket å bo nært fjorden, forteller Hauge.
Hun sier at før ulykken visste folk at Langhammeren en gang kom til å rase ut, men ikke når det ville skje. Nå håper hun at hun slipper å se at Åkneset også raser ut.
