Kuttet Rønneberg lunta på eksplosivene?

«Denne TV-serien bygger på faktiske hendelser, men av fortellertekniske hensyn har det vært nødvendig med dramatiseringer og forenklinger,» heter det i rulleteksten til NRK-serien «Kampen om tungtvannet».

Men nøyaktig hva er dramatisert og forenklet, og hvor mye?

Flere av sabotørenes egne beretninger spriker, og de lærde strides. Vi har likevel samlet de viktigste spørsmålene fra episode fire og forsøkt å finne svar, sånn at du skal slippe å lete.

• Tredje episode: Spiste Grouse-gutta virkelig reinlav?

OBS. Artikkelen inneholder detaljer om handlingen i «Kampen om tungtvannet».

Ble flyet beskutt?

• Ble flyet til Gunnerside forsøkt skutt ned, og endte sabotørene altfor langt nord etter å ha hoppet ut i fallskjerm?
• Flyet ble ikke beskutt på det siste, vellykkede slippforsøket, men sabotørene landet noen mil unna målet.

Episode fire starter dramatisk med at flyet fra England i retning Hardangervidda blir beskutt av luftvernartilleri.

Dette skjedde ikke på samme måte i virkeligheten, ifølge historiker Asgeir Ueland.

– Flyet kom inn over Norge uten å møte luftvern, sier Ueland, som har skrevet boken «Tungtvannsaksjonen».

Han sier soldatene heller ikke landet et annet sted enn opprinnelig planlagt.

– Pilotene var sikre på at laget var sluppet på rett plass. Det viser også flyets dropprapport, sier historikeren.

Flere av Gunnerside-medlemmene har imidlertid fortalt at de havnet flere mil nordvest for målet ved Bjørnesfjorden.

Ifølge tidligere NRK-redaktør Gunnar Myklebusts bok «Tungtvannssabotøren», ble flyet beskutt på vei tilbake etter det første, mislykkede slippforsøket i januar 1943. Ved landing ble det oppdaget brann i to av flyets fire motorer.

Manusforfatter Petter Rosenlund forklarer at serieskaperne har slått sammen det første og det andre forsøket på å komme seg til Norge, og at de ville vise hvor farlig det var å ta seg inn over norskekysten.

– Vi ønsket å vise faren ved å fly over Norge, at det ikke bare handlet om å hoppe i fallskjerm, men å passere luftvernet langs kysten, samt å finne selve droppunktet, stedet hvor de skulle hoppe inne på vidda. Alt dette var svært vanskelig, sier Rosenlund.

Møtte sabotørene en jeger?

• Kom en enslig jeger til hytta, og ble han truet til taushet?
• Ja.

Gunnerside-leder Joachim Rønneberg fortalte i et intervju med Dagsavisen i 2013 at de fikk besøk av en jeger mens de lå værfast på en hytte ved Skrykkenvann.

– Han var en «enkel» sjel som levde på vidda av jakt, og tjente penger på svartebørshandel, derav pengene. 3000 kr var ganske mye den gang, forteller historiker Asgeir Ueland.

Ifølge sabotør Knut Haukelids bok forhørte laget jegeren for å finne ut om han var NS-medlem og dermed kunne likvideres.

Sabotørene truet til slutt truet jegeren til å holde tett om dem, men ikke nødvendigvis med vold, forteller Ueland.

– Jegeren ble, som i serien, truet, men med at de skulle røpe ham til tyskerne. Jegeren fortalte senere at han hadde truffet noen karer på vidda, men da var Gunnerside over alle hauger, sier Ueland.

• HØR: Joachim Rønneberg om Vemork-sabotasjen

Saken fortsetter under videoen.

Kranglet de om strategi?

• Ble det uenighet mellom sabotørene om hvilken rute de skulle velge, og endte det i en avstemning mellom sabotørene på hytta?
• Ja.

I serien er sabotørene uenige om den beste veien inn til anlegget er over den bevoktede broa – eller gjennom juvet som elven nedenfor fabrikken renner ned i.

Det ender med en avstemning der fem av de ni stemmer for juvet.

– Den scenen er temmelig korrekt. Det var en demokratisk avgjørelse, der lederne Poulsson og Rønneberg var for brua, sier Asgeir Ueland.

Sersjant Claus Helberg bekrefter dette i en artikkel han skrev for Den Norske Turistforenings magasin Fjell og Vidde i 1947, gjengitt i nettmagasinet Harvest.

– Flertallet mente at forseringen av broen ved Vemork ville være for risikabelt. Hvis angrepet på vaktene ikke lykkes, ville vi være fanget som rotter i fella. På godt demokratisk vis ble det som flertallet ville, til tross for at de to ledere hørte til mindretallet, skriver Helberg, som tilhørte Grouse.

Ifølge Gunnar Myklebusts bok om Gunnerside-leder Joachim Rønneberg, var det uenighet om hvilken rute sabotørene skulle velge både inn til anlegget og til å flykte etterpå, men det var fluktruta de faktisk endte opp med å stemme over.

• HØR: Claus Helberg om Vemork-sabotasjen

Ble England holdt oppdatert?

• Fikk virkelig London løpende oppdateringer om status for aksjonen?
• Ikke i like stor grad som i serien.

I kveldens episode ser vi hvordan Leif Tronstad og Julie Smith i England oppdateres etter hvert som sabotørlaget i Norge gjør fremskritt.

Dette er en dramatisering, mener historiker Asgeir Ueland.

– Det var ingen løpende orientering annet enn at de to lagene hadde møttes. Det gikk faktisk over en uke før Knut Haugland, som hadde forflyttet seg oppover vidda, meldte om at operasjonen var vellykket, forteller historikeren.

– Den første indikasjonen kom via BBC Monitoring, som hørte en melding om sabotasje på svensk radio et par dager etter angrepet, legger han til.

Manusforfatter Petter Rosenlund er mindre kategorisk:

– Telegrafist Knut Haugland hadde radio, og orienterte engelskmennene, men det kan godt være vi har forkortet responstiden litt i serien. Men engelskmennene hadde også andre informanter på Rjukan, forklarer han.

• HØR: Knut Haugland om Vemork-sabotasjen

Kuttet Rønneberg lunta?

• Ble detonasjonstiden på sprengstoffet virkelig redusert fra to minutter til 30 sekunder?
• Ja.

Opprinnelig skulle lunta brenne i to minutter. Joachim Rønneberg ombestemte seg i siste liten, slik som i serien.

Laglederen ville ha kun et halvt minutts detonasjonstid, slik at de kunne være sikre på at aksjonen ble vellykket.

– Vi var to om å montere sprengladningen. Luntene var på to minutter. Jeg skar dem ned til 30 sekunder og tente på, har Rønneberg uttalt til Hydros nettside.

Gruppa var imidlertid ikke fullt så nær eksplosjonen som det vi ser i serien, medgir Rosenlund:

– De var nok i virkeligheten kommet litt lenger opp trappen, rundt 20 meter fra kjellerdøra. Men det er riktig at de kortet ned detonasjonstiden, og at bomben gikk av mens de fortsatt var inne på anlegget.

I episoden ser vi at eksplosjonen så vidt beveger på glass på den fiktive Hydro-direktøren Henriksens kontor. Den var heller ikke særlig høylytt i virkeligheten.

– Selve eksplosjonen var ganske lav, omtrent som smell som daglig hørtes fra fabrikken. Dét var selvsagt medvirkende til at tyskerne ikke reagerte med en gang, sier historiker Asgeir Ueland.

Ble avbitertanga brukt?

• Åpnet laget virkelig porten til Vemork-anlegget med avbitertanga som ble tatt med fra England i episode tre?
• Ja.

– En avbitertang gjorde kort prosess med låsen, og vi var inne på fabrikkområdet, forteller sabotør Knut Haugland til bladet All Verdens Historie.

Tanga ble nyttig på flere måter, sier historiker Asgeir Ueland.

– De brøt seg også inn i en hytte med tanga dagen før angrepet, og ble faktisk oppdaget av noen gamle kjenninger av Jens-Anton Poulsson som var på hyttetur. Disse sa aldri noe om hva de hadde sett, forteller han.

LES OGSÅ:

• – Todelt utfordring å lage krigsfilm
• Kostymene i «Kampen om tungtvannet» fikk gjennomgå
• Joachim Rønneberg – den siste sabotøren