Kostymene i «Kampen om tungtvannet» fikk gjennomgå

– De synes alltid vi er litt rare når vi kommer på apoteket og ber om fire kilo vaselin, sier Karen Fabritius Gram, kostymedesigner for «Kampen om tungtvannet».

Vaselinen fra apoteket ble brukt for å få ulluniformene i serien til å se så realistiske ut som mulig, forteller Gram der hun sitter nede i en iskald kjeller i Gamlebyen i Oslo med en svart boblejakke pakket rundt seg.

I det dunkle lyset henger det kamuflasjefargede plagg på rekke og rad. En skog av mørkegrønne uniformsjakker, sko, hatter og vesker fra storproduksjoner som «Max Manus» og «Kampen om tungtvannet» har fått tilholdssted i det som ligner på et lite bomberom.

Lokalet tilhører uniformsansvarlig Bjørn Kleven og Foreningen for levende historie, en forening som spesialiserer seg på 2. verdenskrig i Norge.

Hvert eneste plagg på hver eneste kleshenger er nøye planlagt og researchet. Det er ikke en stjerne, et merke eller en medaljong på disse uniformene som ikke er i tråd med hvordan det virkelig så ut under andre verdenskrig.

Les også: – Ikkje bitter for at far valde det han gjorde

Artikkelen fortsetter under bildet.

Hengte ris på klærne

Men klærne på kostymelageret mangler en del av det levde livet som de virkelige uniformene fra «Kampen om tungtvannet» har vært igjennom.

Da kostymene til serien var ferdigsydde, var de kliss nye og totalt ubrukte. Det ser ofte unaturlig ut på TV, derfor måtte kostymeteamet ta flere grep for å få uniformene til å se mer realistisk ut.

– Vi har brent dem med skibrennere for at de skal få et slitt preg. Man må virkelig gå hardt til verks. Vi har brukt fett, støv, aske på alle tolv uniformene. Det har gått med mye vaselin, sier Gram og viser hvordan ullhårene og fibrene har reist seg på uniformsjakken til en av de norske sabotørene.

– Hvor lang tid brukte dere på det?

– Det blir fort én dag på hver uniform.

Arbeidet med kostymene og serien var for tidkrevende til at Gram rakk å ta bilder av selve prosessen.

Det gikk også med noen kilo med ris for å få den rette «looken» på kostymene.

– Vi har vektet uniformene, altså hengt lodd på armene. Jeg pleier å bruke risposer. Det er for at de skal bli dratt i, sier kostymedesigner Karen Fabritius Gram.

Hvis man ser nærmere på de norske flaggene som er sydd på uniformene, kan det se ut som dårlig håndverk. Men det er meningen. For slik var det også i virkeligheten, faktisk var det enda verre.

– Merkene var så stygge fordi de var håndsydde. Vi kunne ikke lage dem så stygge som de egentlig var, for det så nesten urealistisk ut, sier Gram.

Les også: Dette er historien Hollywood har siklet etter

Istapper ut av nesa

Sammen med uniformsansvarlig Bjørn Kleven, kostymekoordinator Oddfrid Robstad og settkostymør Sofie Rage Larsen, har Karen Fabritius Gram hatt ansvaret for kostymene til den påkostede NRK-serien.

De to første episodene ble vist på NRK i kveld. Her får man blant annet se hvordan Leif Tronstad (Espen Klouman Høiner) leder sabotasjeaksjonen fra London og samler laget bak Operasjon Grouse – de fire norske fallskjermsoldatene som landet på Hardangervidda for å finne en egnet landingsplass for britiske soldater.

Med hvitt så langt øyet kan se, iskald vind og beinhard frost, ser det hele svært kaldt ut. Både for skuespillerne og for sabotørene som befant seg på vidda høsten 1942.

– Den første dagen hadde vi bare kostymene på oss. Det var så kaldt! Når du åpnet døren ut var det som om noen kastet en bøtte med isbiter i ansiktet på deg, forteller skuespiller Christian Rubeck, som spiller Claus Helberg i serien.

Tobias Santelmann spiller Joachim Rønneberg i «Kampen om tungtvannet», og sammenligner det med å puste istapper ut av nesa.

Les også: Oftebro får språkpris: – Jeg snakket «Harald Eia-dansk»

Artikkelen fortsetter under bildet.

Hvite, men ikke varme

At de ekte sabotørene også hadde det kaldt, er det ingen tvil om.

– De frøys, men disse guttene satt ikke stille. De arbeidet hardere enn vi kan forestille oss, forteller kostymedesigner Karen Fabritius Gram.

Klærne sabotørene hadde på seg, og som nå er gjenskapt til serien, er det ikke mye varme i. Riktignok var det ullundertøy og ulluniformer, men den hvite overtrekksdressen stopper hverken vær eller vind særlig godt. Materialet kjennes ut som sengelaken.

– Det var først og fremst for kamuflasjens del, sier uniformsansvarlig Bjørn Kleven.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Britiske i Norge, norske i England

Han viser fram et kostyme som blir brukt av en av de norske sabotørene i serien Kampen om tungtvannet.

– Den har røde gradsmerker. Det var det engelskmennene hadde under krigen. Det ble ikke brukt en eneste norsk uniform i Norge, fordi tyskerne skulle tro at de norske sabotørene var engelske dersom de fant dem. Hvis tyskerne fant ut at norske soldater var på oppdrag i Norge kunne det komme represalier mot den norske sivilbefolkningen. Tyskerne skulle ha inntrykket av at nordmennene hadde kapitulert. Derfor hadde soldatene engelske merker i Norge og norske merker i England, ironisk nok.

Kostymene er skreddersydd til skuespillerne, og sitter nok litt trangere enn det de gjorde under krigen da det fantes 18 standardstørrelser å velge mellom.

– Uniformene må være stramme for å ta seg bra ut. Under krigen var det bare offiserene som hadde råd til å tilpasse uniformene sine, så det er mulig Tronstad (spilt av Espen Klouman Høiner i serien) fikk dette gjort, forteller Bjørn Kleven.

– Tror det kommer til å røyne på

Karen Fabritius Gram og Bjørn Kleven begynte å arbeide med Kampen om tungtvannet våren 2013. Filmingen startet i oktober.

– Jeg har brukt fire måneder med research mens Bjørn har jobbet med det i to år, forteller Gram.

I likhet med skuespillerne i serien, er de forberedt på at det kan komme reaksjoner på kostymene og uniformene etter hvert som Kampen om tungtvannet spiller seg ut for TV-seerne.

– Jeg tror det kommer til å røyne på. Men vi føler oss sikre på at vi har gjort det riktig, sier Gram.

– Vi har virkelig gravd oss ned i materialet. Det er nok mange forskjellige oppfatninger om hva som er rett, men det er ikke sikkert at de som mener de har rett faktisk har rett, avslutter Bjørn Kleven.