Popbransjen er på kontinuerlig jakt etter nytt talent og friskt blod, og i artisten Astrid Smeplass har de funnet begge deler.
Ute med debut-EP
19-åringen fra Rennebu i Sør-Trøndelag er nå ute med sin debut-EP, til blandede kritikker. Hun har en hel sommer foran seg med konserter og festivaler i Norge, Europa og USA.
– EP-en din har vært ute siden før helgen, hvordan har responsen vært?
– Kjempebra! Det har vært litt dårlige anmeldelser, men fra venner, fans og på Twitter og internett har tilbakemeldingene vært fantastiske, sier Astrid S til NRK.
- Les:
- Les også:
ASTRID S OG STJERNESKUDDET hjem fra Europaturne der hun jobbet som support for stjerneskuddet Troye Silvan.
Foto: Universal«S for skuffende»
– Hva er en dårlig anmeldelse?
– Dårlige anmeldelser er en overskrift som sier «S for skuffende», sier hun, og henviser til VGs anmeldelse av EP-en.
– Er det kvaliteten på det du leverer, eller sier det også noe om forventningene til deg som artist?
– En god blanding. Jeg tenker ikke mye på anmeldelser, men jeg er redd for at andre blir påvirket av dem. Når jeg lager musikk og folk jeg ser opp til mener noe om det, så blir jeg veldig påvirket. Jeg håper ikke dårlige anmeldelser ødelegger for at folk skal synes musikken min er bra, sier hun.
– Du er 19 år og journalister og anmeldere snakker om at du har kommet med et «etterlengtet album» – kjenner du på presset?
– Helt ærlig så gjør jeg ikke det. Jeg tror jeg er flink til å ta avstand fra det. Jeg vet at folk har forventninger til meg og føler jeg har et ansvar som artist, men jeg hadde blitt litt gal om jeg skulle gå rundt og kjenne presset.
NEKTER Å KJENNE PÅ PRESSET: Astrid S. er flink til å ta avstand fra presset, hun sier hun hadde blitt gal om hun skulle kjenne på det.
Foto: Tonje Bergmo / NRKFølelsen av å ville hoppe
Astrid S skriver låtene sine selv og noen ganger også sammen med andre låtskrivere, som hun ikke kjenner.
– Hvordan fungerer prosessen?
– Når jeg skriver med andre møtes vi ofte i et studio. Ofte har jeg ikke møtt dem før, så det er egentlig veldig rart. Jeg viser dem referanser, spiller opp en sang jeg synes er kul, forteller om noe jeg har lyst til å skrive om, eller så vi begynner bare å lage en synth-linje eller spiller piano, så får vi kanskje noen ideer.
– Var det slik «Jump» ble til?
– Ja faktisk. Jeg husker jeg kom i et studio i LA, dagen før hadde jeg spist middag i en høy bygning med takterrasse. Så fikk en følelse av – ikke misforstå meg nå – at jeg hadde lyst til å hoppe. Jeg trodde jeg var den eneste som tenkte sånn. Hver gang jeg er oppe på en høy bygning eller ei bro, så er det noe i meg som sier «Hopp da!». Jeg hadde så klart aldri gjort det.
