Rått og vakkert om lidelse

Et kor med smilende danske småjenter sang oss ut i den bergenske kveldssola med lyse "In Paradisum" fra Faurés dødsmesse. Dét ble symbolsk for den forsoningen med døden Calixto Bieito vil gi oss, etter to timers full frontal eksponeringen mot en vegg av lidelseshistorier, både musikalske og verbale. Noen av vitnesbyrdene traff oss med full kraft, andre forsvant i klagemurens kakafoni. Budskapet kunne vi ikke unngå å få med oss.

Klagemur

Muren ble i likhet med Bieitos enkle og effektive regi visuelt eksponert av en sparsom scenografi. En flere meter høy vegg av høyytalere dannet bakgrunnen for de seks danske skuespillerne, som gikk og dro eller satt på hver sin høyttaler mens de fremførte sine lidelseshistorier. Her var alt fra smerteskrik, klassiske arier til rockelåter, og ren tekstdeklamasjon fra internett og selvmordsbrevene som ligger der, til Jobs bok, Cormac McCarty og Thomas Bernard.

Risikoform

Det er en utfordring å sy sammen så mange individuelle sterke vitnesbyrd. Men Bieito har en unik musikalitet hvor sangnumrene og fysisk teater får overta der ordene kommer til kort. Og det gjør de til stadighet. Mennesker strever med å snakke om sitt forhold til dødsangst og -smerte. Det er Bieitos utgangspunkt. Ironisk nok blir derfor de rent tekstdeklamerende partiene litt vage og utydelige.

Bombastisk

Stykket fungerer best der Bieito lar karakterene skjelve, utagere fysisk eller synge. Formen som helhet sitter, med en merkbar utvikling mot at klagemuren slår sprekker. Budskapet om at åpenhet om døden er nødvendig for å bli kvitt smerten, er like enkelt som det er sant. Bieito er også like glad i kirkeklokker, barn som uskyldssymbol og emosjonelle konfrontasjoner som den danske filmregissøren Lars von Trier. Det kan bli både bombastisk og sentimentalt. Men aldri forutsigbart, snarere en spennende reise i grenselandet mellom musikal, teater og oratorium.

Briljante skuespillere

De danske artistene, barna og skuespillerne fra Betty Nansen-teateret spiller og synger med glans. Det gjør inntrykk når Flemming Enevold kjent fra "Forbrytelsen 2", klemmer til med Bacharier så det holder. Også Ane Trolle gjør en ikonaktig rockepositur med sex og musikk som dødsfortrengende middel. Det er fjerde gang Festspillene i Bergen har hentet inn den katalanske regissøren til en av sine påkostede egenproduksjoner. Det må gjerne bli flere ganger.