Forfrøs tærne og måtte avbryte Nordpolen-ekspedisjon

Planen var å bli de raskeste til å gå fra Canada til Nordpolen uten noen form for hjelp utenfra, og uten hjelpemidler. Men denne uken måtte Kristoffer Glestad og Lars Mangerud Flesland innse at drømmen om å nå polpunktet var over for denne gang.

Les om ekspedisjon Nordpolen 2014

Hjemme i Norge sitter ekspedisjonsleder Lars Ebbesen og holder kontakt med guttene via satellittelefon underveis. Etter en lovende start i is-ødet ble møtet med 47 minusgrader og kald vind tirsdag denne uka for tøft, sier Ebbesen:

– De måtte drøye dagen litt lenger enn de hadde ønsket seg for å komme ut av farlig is og over på trygg is for å campe. De kjente de var kalde på føttene, men trodde de hadde kontroll, inntil de kom i teltet og tok av seg støvlene og så at de hadde fått frostskader, sier han.

Tærne var blå

De prøvde å tine føttene på campen, og bestemte i samråd med Ebbesen å ta en evaluering av føttenes tilstand etter en natt med søvn:

– Da de ringte neste morgen så var tærne begynt å bli blå på begge to. Jeg har vært med på slikt før, så da bare avbrøt jeg ekspedisjonen der og da på tross av at de da var forferdelig lei seg, sier Ebbesen.

Skuffelsen var stor, ikke minst fordi guttene hadde fått en god start på sin pol-ekspedisjon.

– De følte selv at de hadde funnet roen og flyten og at de løste skruisproblemene bra. De var egentlig veldig oppløftet, da de plutselig oppdaget at tærne var kalde. De var rett og slett i sjokk, forteller Ebbesen.

Ungguttene på 24 og 25 år er NTNU-studenter og har finansiert ekspedisjonen delvis ved å ta opp lån, ifølge Dagens Næringsliv.

Begge de to har omfattende erfaring med friluftslivt. Kristoffer Glestad fra Brumunddal har utdanning som fallskjermjeger fra Forsvaret og Lars Mangerud Flesland fra Bergen har utdanning som utskrevet befal fra Forsvaret.

Ekspedisjonen startet i begynnelsen av mars fra kysten av Canada, og de to hadde som mål å nå Nordpolen i løpet av 40 dager. Dersom de hadde lykkes, ville de vært den raskeste ekspedisjonen som hadde gått fra fastlandet uten etterforsyninger eller ved hjelp av seil eller hunder.

(Saken fortsetter under bildet.)

Kom seg med fly til Canada

På grunn av forfrysningene var det om å gjøre å komme seg raskest mulig ut av is-ødet.

Ebbesen forteller at de visste om et fly som skulle inn med forsyninger til et team fra Irland, som startet sin ekspedisjon ti dager før brumunddølen Glestad.

Ebbesen fikk tak i flygeren, som sa han kunne hente nordmennene på stedet der de startet sin ekspedisjon.

– De dumpet det de hadde av mat for å ha så lette pulker som mulig, og stakk såre føtter ned i støvlene sine og gikk tilbake. Det var forsåvidt et kappløp med tiden, for å nå tilbake til dette punktet før mørket kom. De klarte dette på utrolige fem timer, som var helt fantastisk, og da rakk de å komme dit rett før flyet og ble plukket opp, forteller ekspedisjonslederen.

Irsk team måtte også avbryte

Også det irske teamet ble evakuert på samme flighten etter å ha pådratt seg skader. Deretter fulgte en flytur på 950 kilometer til en av Canadas nordligste flyplasser, på stedet Resolute Bay. På sykestua fikk de to norske guttene beskjed om at tærne etter alt å dømme kan reddes.

– Hadde vi ikke fått dem ut tidlig, så vet vi ikke hva som kunne ha skjedd. Man skal ikke spekulere i det, men det er klart at tær og fingre er veldig dårlig utvekster på kroppen når det gjelder kulde og det å klare seg. Får du en gjennomfrysning, så går det veldig fort. Hvis det går koldbrann i det, så er det veldig vanskelig, sier Ebbesen.

Torsdag morgen visste ekspedisjonslederen ikke når de to skuffede norske guttene kan komme hjem igjen.

– Resolute Bay er et forferdelig lite sted. Det er kun fly som går dit, og det går bare noen ganger i uken. Så nå er vi på jakt etter et fly med plass. Vi er enda ikke sikre på hvilken dag det kan bli, om det blir i slutten av uken eller begynnelsen av neste uke. Nå er det sjokket og skuffelsen som bearbeides, sier Ebbesen.