Balanse-Eskil om stunt og liv

Eskil Rønningsbakken er kanskje en av verdens fremste balansekunstnere, og vi har sett han i ulike halsbrekkende posisjoner, balanserende over høye stup.

Men livet hans har ikke bare vært i balanse, og det har journalist Randi Fuglehaug satt svart på hvitt i en ny bok om balansekunstneren, «På kanten – Eskil Rønningbakken – Nordmannen som ble verdens beste balansekunstner».

• Halsbrekkende stunt åpner Volum

NRK møter Eskil i området i Vallset der store steiner, trær og en bru var åsted for de første utprøvingene av egne ferdigheter innen balansekunst.

– Jeg hadde mye energi som barn, og nå har jeg lært meg til å styre all energien inn på en ting, men jeg var en villstyring som barn, sier Eskil.

Sirkus var guttedrømmen

Eskil forteller at sirkus sto høyt i kurs hos han som liten.

– Jeg hadde en guttedrøm om å jobbe på sirkus, og så ble jeg kjent med gamle Arnardo med de store hvite kinnskjeggene. Han var den først som sa til meg at dette kunne bli til noe. Da hadde jeg blitt så stor at folk hadde begynt å forvente at jeg skulle vokse av meg dette tullet, som de kalte det. Men det har jo blitt levebrødet mitt, sier Eskil.

Han kaller seg balansekunstner, men hvor stor han er, vil han ikke definere selv.

– Jeg har hatt over 100 millioner seere på ett program i Kina, så det begynner å bli en voksen størrelse, sier Eskil.

Ikke A-kjendis

Eskil regner seg ikke som A-kjendis.

– Jeg sliter ikke ut røde løpere, og har aldri tatt med meg pressen inn i privatlivet mitt, sier Eskil.

Han bor i Peru med kone, men har jobben over hele verden.

– Jeg har aldri sett begrensninger geografisk sett. Jeg bor i Peru av kjærlighet, jobber mye i Kina, men reiser mange andre steder i verden, og dropper innom Vallset for å hilse på familie og kjente, sier Eskil.

• Her står Eskil på hender i 115 km/t

Kraftig drivkraft

Eskil forteller at han ikke var sikker på hva som var drivkraften bak balansestuntene da han var liten.

– Jeg bare kjente at jeg hadde en stor og sterk drivkraft inne i meg til å gjøre stuntene. Som voksen har jeg skjønt at det er å gjøre ting som folk ikke tror er mulig, som er viktig for meg, sier Eskil.

Han forteller at han mener at menneskene er en del av en stor bevegelse, som blant annet årstidene er et eksempel på.

– Hvis vi står igjen hele tiden og ser på at alt går fra oss, så tror jeg det er stikk i strid med naturen. Det er viktig for meg å skape bilder og kunst, jeg ser på det jeg driver med som kunst. Da setter jeg det lille sårbare mennesket inn i en stor sammenheng, i store kulisser, der det skal lite til for å sette mennesket ut av spill. Bildene kan fortelle noe om det, sier balansekunstneren.

I en konsentrasjonsboble

Eskil forteller at det ofte kan være mer enn ett års forberedelse til stuntene han foretar.

– Samtidig har jeg mye basistrening fra jeg var liten, som gjør at jeg har styrke og fleksibilitet, som jeg har tatt vare på hele tiden. Men det begynner med en fantasi om et bilde, som kan realisere. Et sted hvor jeg kan tilføre noe med balansekunsten min, og da er det en lang prosess, sier Eskil.

– Klarer du å la være å tenke på konsekvensen hvis du faller ned i stupene, som er under deg?

– Jeg går inn en konsentrasjonsboble, hvor jeg lukker alt annet ute. Når jeg kommer til det punktet hvor jeg balanserer, er jeg ferdig med å se på utsikten. Da gjelder det bare å konsentrere seg om noen få kvadratmeter og ha fokus på oppgaven, sier Eskil.

Uten sikkerhetsnett

Eskil bruker aldri sikkerhetsnett eller liner under sine stunt.

– Hvis jeg har en sikkerhetsline, som gjør at jeg kan falle ned flere ganger før jeg mestrer, da forsvinner kunsten. Da er ikke mennesket sårbart lenger. Men jeg sikrer meg jo hele tiden mentalt. Alle mennesker er utstyrt med en del verktøy som man tidligere måtte ta i bruk, fordi man ikke hadde duppeditter som mobiler og GPS. Vi har det intakt, men vi blir ikke opplært og vant til å bruke det, sier Eskil.

– Sover du godt natta før du skal gjøre et stunt?

– Natta før sover jeg ikke godt, da tenker jeg ekstremt mye. Det er en del av den naturlige prosessen, som man må igjennom når man skal bevege seg i en slik grense mellom liv og død. Når de tankene får lagt seg, da kommer det en ro, og da er jeg klar, sier Eskil.

Høydeskrekk kan kureres

Eskil er helt sikker på at høydeskrekk kan kureres.

– Jeg hadde med meg en kameramann, som var med og lagde en dokumentar, han var livredd for høyder til å begynne med. Det gjelder å definere hva man er redd for, plukke det fra hverandre og så blir det ikke så farlig likevel. Ikke minst er det viktig med trening, sier Eskil.

Han innrømmer at han har vært innom tanken på å slutte som balansekunstner, men nå har han kommet til at han vil holde på så lenge kroppen og det mentale fungerer.

– Det må fungere sammen, sier Eskil.

Nå skal han til Kina for å lage et nytt tv-program, men han kan ikke si mer om hva han skal gjøre. Han tror kinesernes sterke og lange balansekunsttradisjoner gjør at han virkelig har slått an i Kina.

Beredt på å møte døden

Eskil forteller at han nå er mer beredt på å møte døden enn han har vært tidligere.

– Jeg er mer beredt for å se døden framfor meg nå enn for ti år siden. Det handler om at jeg har tatt med meg erfaringer, som jeg har gjort tidligere i livet, sier Eskil.

– Er du redd for å gjøre stuntene?

– Nei, jeg setter bare mer pris på livet. Det handler ikke om å utfordre døden, det handler om å leve 100 prosent, avslutter Eskil.