– Vi måtte protestere på at det bare var menn som var invitert

Det var tendenser til «stågate» på Lillehammer lørdag. OL '94 lever tilsynelatende i beste velgående, og de frivillige stilte velvillig opp i 20 år gamle antrekk.

• OL-stemningen får du i videoen litt lenger nede i saken!

Med lett snø og fin-fine seks minus, viste Lillehammer seg fra sin beste side under 20-årsjubileet lørdag.

For hvem skulle tro at det er hele 20 år siden den lille mjøsbyen stod på hodet? Den gangen hele verdens øyne var rettet mot Lillehammer, folk gikk i nikkers og hadde lua dekket av pins.

Mange husker nok også Ulvang og Dæhlie som gikk så snørra skvatt på Birkebeineren, og da "Smirre" tok gullet på fem-mila.

– Minnene strømmet på

Gull på gull til Norge, både på OL-arenene og i folkets hjerter. Lillehamringene var stolte av det de hadde fått til den gangen, og minnene lever godt, også etter tjue år.

Morten Eng var selveste viking-maskoten under lekene i 1994, og i ettertid ble han så Lillehammer-kjær at han startet Facebook-gruppa «Mitt hjerte vil alltid stå i flammer for Lillehammer». Han veddet på at at hvis gruppa fikk mer enn 3000 medlemmer, ja da skulle han tatovere Lillehammer-logoen på brystkassa.

– Og det har jeg altså stått ved, som du ser, sier han og bretter fram tatoveringen med et stort glis.

Protest fra «Kjerringsleppet»

Damene som utgjør gjengen «Kjerringsleppet» gjorde seg bemerket allerede på slutten av 80-tallet, da Hafjell alpinanlegg åpnet.

– Vi var en gjeng damer som rett og slett ville protestere mot at det bare var de mannlige grunneierne i Hafjell som var invitert til åpningen. Derfor fant vi ut at vi skulle danne en gjeng. Vi tok på oss bunad og slalåmski, og suste i tog ned bakkene, og kuppet vel i grunnen hele åpningen, ler damene med Kari Arnøygard og Solveig Hunder i spissen.

Damene ser ut til å være like unge og friske som den gang, og danset av hjertens lyst i bunadene sine i gågata på Lillehammer under jubileet.

– Hvordan skal dere feire i kveld?

– Vi skal ut på middag, men etter det går vi nok og legger oss, for da er vi nok «kjeie». Vi er jo ikke like unge som i OL-dagene, gliser damene.

Frivillige i fleng

Det var flust av frivillig-drakter og andre OL-antrekk å se i byen lørdag. Både av type vadmel og grått med rosa piktogrammer. En av dem som hadde funnet fram igjen de gamle skattene fra 1994 for å delta på 20-årsjubileet, var Frank Jacobsen.

– Jeg har på meg dressen for de som var frivillige under selve arrangementet. Selv var jeg frivillig under langrennene på Birkebeineren skistadion, forteller Frank Jacobsen - som forteller at han er ur-Lillehamring.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Det han husker best fra lekene var selve konkurransene.

– Det var fantastisk innsats av de norske deltagerne, og masse medaljer. Det var helt eventyrlig, mimrer han.

Randi Rolid har på seg både OL-skjerf og lue, og forteller at hun er fra gården der Lysgårdsbakken ble bygget. Hun hadde en helt spesiell opplevelse under åpningsseremonien.

– Fra der jeg sto i Lysgårdsbakken så jeg rett opp på huset og soverommet der mor skulle ha levd og bodd. Hun var veldig glad i idrett. Så det ble en følelsesladet opplevelse, forteller Rolid.

Grønn ring under åpningsseremonien

Vi ba om minner fra NRK Hedmark og Oppland sine følgere på Facebook, og de lot ikke vente på seg. Vi spurte: «Hva er ditt sterkeste minne fra februar-dagene i 1994?»

Elisabeth Brænden Fet husker dette: «Da jeg gikk over isen, på vei til herreutfor, sammen med ca 50.000 andre tilskuere. I tillegg kommer det unisone sukket fra de samme ca 50.000, da Aamot hadde den lille flerren som sannsynligvis kostet ham gullet. Utrolig flotte dager»

Men ikke alle har like gode minner fra de kalde OL-dagene.

«Det jeg husker best er at jeg stod 1,5 timer og ventet på bussen hjem etter jobb, i -20....», skriver Anita Nybakken.

– Aldri nok OL?

Lillehammer har levd på minnene fra '94 i tjue år, og mange lurer på om det aldri blir nok. Skal vi noengang legge det fantastiske bak oss?

– Nei, det synes jeg absolutt ikke, sier Erland Flaten, som var produsent i LOOC (Lillehammer Olympic Organizing Committee, journ. anm.) under og før OL.

– Det var et veldig godt arrangement den gangen, det kan vi se tilbake på som et kjempe-markløft for hele Norge, med Lillehammer som arena. Det er det veldig mange som kan slå seg litt på brystet for, også tjue år etter, sier Flaten.

– Men hva har egentlig skjedd på Lillehammer på de 20 årene som har gått?

– Nå har ikke jeg vært her så veldig mye etter OL, sier Bjørn Sandnes som jobbet som pressetalsmann i LOOC i nærmere tre år fram mot OL i '94.

– Men jeg kjenner selvfølgelig igjen Storgata, og jeg koser meg når jeg ser på Lilyhammer. Det er en fryd å se Steven Van Zandt skli rundt i gatene her, ler han.

T-skjorte-auksjon

Sandnes og Flaten gleder seg til t-skjorte auksjonen som gjenskapes lørdag, en auksjon de minnes med glede fra 1994 og årene før.

– Det starta jo egentlig som et internt stunt på LOOC, nesten som en fleip sier Bjørn Sandnes.

Men t-skjorte-auksjonen ble en stor suksess, og folk bladde villig opp tusenlappene for å sikre seg ei av skjortene, som ble produsert i én ekslusiv utgave for hver dag som sto igjen til OL.

Nedtellingsauksjonen ble viktig for å skape godt samarbeid fram mot lekene, og den pågikk i 1000 dager - altså i nærmere tre år.