Rocken som fremtidsvisjon

We will rock you”, musikal bygget på sanger av det engelske rockebandet Queen (Brian May, Freddie Mercury, Roger Taylor og John Deacon).
Manus: Ben Elton, oversatt av Kjetil Indregard
I hovedrollene: Mari Haugen Smistad, Reidun Sæther, Anna Lidman, Espen Grjotheim, Daniel Engman, Eivind Dundas, Mads Henning Jørgensen, Håvard Bakke.
Regi: Christopher Renshaw (London) og Johan Osuldsen (Oslo)
Koreografi: Arlene Phillips
Musikalsk leder: Johan Landqvist
Premiere London 2002, Folketeatret i Oslo 27. januar 2011

Denne anmeldelsen burde også vært til Helsetilsynet siden lydstyrken i Folketeatret er ganske unødvendig øredøvende. Bassen rister i gulvet som et jordskjelv og burde ikke måles i desibel, men på Richters skala. Anmelderne ble faktisk rådet til å bruke ørepropper.

Plastikkdikatur

Allerede åpningen er en velberegnet knockout. Vi slynges som i ”Star Wars” ut i universet og lander i 2300. I likhet med i George Orwells ”1984” og Pink Floyds ”The Wall” er fremtidsuniverset et totalitært plastikkdiktatur.

Storebror ser deg, og befolkningen holdes i sjakk med ferdigtygde meninger og kulturelle inntrykk.

Forbudt musikk

Musikken er forbudt, men gjennom noen hippie-opprørere vekkes den til live igjen. Etter at hjernevasken og lobotomeringen er overstått, synger hele verden ”We will rock you” og ”We are the Champions” foran ruinene av Wembley stadion.

Den engelske rockegruppen Queen har vunnet et stort publikum siden 1973, og i likhet med de forrige oppsetningene på Folketeatret ”Mamma Mia!” og ”The Buddy Holly Musical” er sangene naturlig bygd inn i handlingen. Og det er varierte sanger med musikalsk egenart og kvalitet.

Teknologisk

Men ”Mamma Mia!s” greske landsby og Buddy Holly’s rockekonserter blir puslete i forhold til denne gigantomane oppsetningen. Fremtidsvisjonen åpner for en masse spektakulær video og teknologisk scenografi, og det store ensemblet med 27 på scenen har futuristiske og fargesprakende drakter.

Den spenstige koreografien er like perfeksjonistisk som hele produksjonen, - med unntak av et videoproblem i åpningen på premieren.

Brian May

De 26 sangene er antakelig ikke like kjente i Oslo som i London der forestillingen har gått siden 2002.

Det tok litt tid før det ble høylydt deltakelse fra salen, men mot slutten, og særlig da Queen-veteranen Brian May grep gitaren på scenen, gynget salen.

Ensretting

Masse utstyr og 70 teknikere er kommet fra Stockholm der oppsetningen har gått i 4 måneder. I Oslo skal den spilles i bare 2 måneder. Oppsetningen her blir omtrent nummer tretti i rekken, og opphavsmennene styrer det hele med bare små variasjoner fra land til land. Det er nesten som at de selv innhentes av den ensrettingen de kjemper mot på scenen.

Mange nordmenn har sett ”We will rock you” i London, og nivået er svært høyt også på den norske scenen.

Energi

Det er plass til en kjærlighetshistorie midt i det kalde fremtidsuniverset, og Mari Haugen Smistad og Espen Grjotheim er et flott heltepar med masse energi.

På toppen av ondskapen ruver en annen slagkraftig duo. Reidun Sæther imponerer som en slags Nattens dronning, Killer Queen, og svenske Daniel Engman er forbløffende aksentfri. Det gjelder også replikkene til flere andre svensker.

Rockefoten

De fleste sangene er på originalspråket engelsk, og det bidrar til å få opp temperaturen i salen. Det skyldes også velberegnet styring av lyden fra det internasjonale mannskapet med teknikere.

De vet hvordan de får fart på rockefoten til publikum.

Fleip

Det originale manuset til ringreven Ben Elton har mye erkeengelsk humor, men den norske oversettelsen ved Kjetil Indregard er fint tilpasset norsk mentalitet.

Selv om dette er et eventyr for de minste, er det mye vittig fleiping med pophistorien, også den norske. Men noen av talescenene føles litt uttværete.

Mer bilder og video

Samlebånd

Over scenen ruger de 8 svenske musikerne i bandet, entusiastisk ledet av Johan Landqvist .

Selv om oppsetningen i Norge føles som show på samlebånd, er det vanskelig ikke å rives med når rocken skal frelse verden.