Hopp til innhold

Lå fastbundet i dagevis på Reitgjerdet

Hvis Anders Behring Breivik blir dømt til tvungen psykisk helsevern, vil han få en verdig og human behandling. Slik er det ikke alltid vært i norsk psykiatri.

I forbindelse med rettssaken mot Andres Behring Breivik har det vært mye snakk om hvordan vi behandler utilregnelige forbrytere i Norge, til forskjell fra andre steder av verden.

Dersom Breivik blir dømt utilregnelig, vil han trolig havne på Dikemark i Asker, en av landets tre psykiatriske sikkerhetsavdelinger. På disse avdelingene behandles drapsmenn med respekt og omsorg, i tråd med norsk lov.

Norge har ikke alltid behandlet psykiatriske pasienter på en like human måte. Vi skal ikke lenger tilbake enn til 80-tallet før vi ser grufulle eksempler på hvordan psykiatrien var. Reitgjerdet i Trondheim, som i dag er regional sikkerhetsavdeling Brøset, er et eksempel på dette.

– Det var enorme mengder med tvang i form av reimebruk, særlig på 60- og 70-tallet. Ifølge muntlige beretninger var det rutine å legge pasienter i reimer, sier vitenskapshistoriker og professor Øyvind Thomassen ved NTNU.

Øyvind Thomassen

Vitenskapshistoriker og professor Øyvind Thomassen jobber med å få oversikt over 200 hyllemeter med arkivmateriale fra Reitgjerdet.

Foto: Christina Yvonne Olsen, St Olavs Hospital

Han jobber med å lage system i journalene fra Reitgjerdet sykehus for å legge til rette for forskning.

Reitgjerdet i Trondheim ble opprinnelig bygget som pleieanstalt for spedalske for 150 år siden, men ble i 1919 omorganisert til et sinnssykeasyl for vanskelig og farlige pasienter. I 1961 ble det slått sammen med kriminalasylet og begynte å ta imot de som var både sinnssyke og kriminelle i tillegg.

Det var ingen utenfor som helt visste hva som foregikk inne på den lukkede anstalten, men det verserte likevel en del historier om uheldige forhold ved sykehuset i 1960-årene.

I 1978 var det en ansatt ved Reitgjerdet som hadde fått nok av å se hvordan pasientene ble behandlet, og hjalp en pasient med å rømme.

Skrev bok forholdene

Mannen som hjalp en pasient å rømme var lege og sivilarbeider Svein Solberg. Han følte at det var det som måtte til for å få offentlighetens lys på forholdene.

1979 ga han ut en bok som beskrev forholdene, og som vakte stor oppsikt da den kom ut.

"Rapport fra Reitgjerdet"

I 1979 ga Svein Solstad ut boka 'Rapport fra Reitgjerdet'.

Foto: Anne-Cathrine Reuterdahl / NRK

Han beskrev blant annet følgende tre kritikkverdige, dels ulovlige forhold:

  1. Utstrakt bruk av fotremmer.
  2. At pasienter ble mottatt til livslang oppbevaring og at de ikke fikk behandling.
  3. Total sensur av all ut- og inngående post.

Lå fastbudet i dagevis

Både lovlig og ulovlig bruk av tvang foregikk på Reitgjerdet, men kun den lovlige tvangen ble registrert.

Thomassen bekrefter at journalene vitner om utstrakt bruk av reimer.

– Pasientene kunne ligge fastbundet i dagevis av gangen, sier han.

I en NRK-reportasje fra 1980 kommer det frem at pasientene ved Reitgjerdet lå i reimer i til sammen 15.444 døgn i løpet av 1977, ifølge sykehusets egen statistikk.

Det betyr at hver pasient i gjennomsnitt lå fastbundet i tre måneder i løpet av dette året. Og dette var kun den registrerte bruken av reimer, så totalt var det mye mer.

Se TV-reportasje fra Dagsrevyen om forholdene ved Reitgjerdet i 1978:

Video Forholdene ved Reitgjerdet

Direktør og overlege Finn Brasch Larsen forsvarer forholdene ved sykehuset. NRK/Arkiv

En kursendring i norsk psykiatri

Svein Solberg

Svein Solberg var den som hjalp en pasient med å rømme fra Reitgjerdet i 1978, og i 1979 skrev boka 'Rapport fra Reitgjerdet'. Her er han på et seminar om nedleggelsen i 2010.

Foto: Øivind Larsen/dnms.no

Det ble i 1979 reist tiltale mot Solberg, men rettssaken mot ham avdekket nye alvorlig forhold ved sykehuset. Retten fant etter hvert så mange formildende omstendigheter at Solberg slapp fengselsstraff.

En granskingskommisjon ble nedsatt, ledet av høyesterettsdommer Knut Blom, og rapporten som kom i 1980 ble spikeren i kista for Reitgjerdet.

Stortinget tok saken opp i 1982 og bestemte at Reitgjerdet sykehus skulle nedlegges innen 1987.

Dette markerte en kursendring i norsk psykiatri.

– Det foregikk samtidig en internasjonal bevegelse, men Solberg-saken fungerte som en katalysator for dette, sier Thomassen.

Etter dette ble det mer fokus på pasientenes rettigheter. Det ble også fokus på å behandle pasientene slik at de kunne komme tilbake til samfunnet, fremfor at institusjonen skulle fungere som en ren oppbevaringsanstalt.

På det meste hadde Reitgjerdet plass til 300 pasienter, men hadde bare et titalls ansatte. I løpet av 70-tallet ble kapasiteten redusert til rundt 200 plasser, etter sterk kritikk.

I dag er de psykiatriske sikkerhetsavdelingene mye mindre, og det er gjennomsnittlig fem ansatte per pasient.

– Reitgjerdet fungerte for noen

Thomassen mener kritikken mot Reitgjerdet var berettiget, men synes det er feil med et ensidig negativt fokus på sykehuset.

– Mange pasienter levde også et allright liv på Reitgjerdet. Noen hadde vært der siden de var 14–15 år gamle og det var blitt livet deres, forteller Thomassen.

For mange av disse pasientene ble det tungt å bli flyttet ut til kommunene når Reitgjerdet ble nedlagt. Kommunene var ikke forberedt, og det ble nesten umulig å tilpasse seg samfunnet for noen.

– Dette ble et nytt overgrep, som det ikke har vært like mye fokus på, sier Thomassen.

NRKs reportasje fra 1980 viser hvordan Alf Ingebrigtsen sliter med å tilpasse seg samfunnet etter 20 år på Reitgjerdet:

Video Alf Ingebrigtsens historie

NRK/Arkiv

Søksmål mot Reitgjerdet

I 1986 fikk den tidligere Reitgjerdet-pasienten Trygve Spakmo utbetalt 400.000 kroner i erstatning fra Staten for å ha sitter urettmessig innesperret på Reitgjerdet i 32 år.

Dette var første gang en Reitgjerdet-pasient fikk medhold i Høyesterett.

I 1987 konkluderte Høyesterett at pasientene fra Reitgjerdet hadde krav på erstatning. Flere benyttet seg av dette, men mange av de som hadde vært innlagt lengst søkte aldri om erstatning.

Etterlatte og overlevende hadde møtt opp for å høre Stoltenbergs tale. En av dem var Line Nersnæs som ble skadet under angrepet.

– Jeg er her for å hedre kollegene mine

For to år siden gikk bildet av Line Nersnæs med en pinne i hodet verden rundt. I dag synes hun det er viktig, men også vanskelig å minne de som ikke kom fra angrepet i live.